Simone Felice - Simone Felice
Den ensomme amerikaner
Simone Felice, kjent fra søskenkollektivet The Felice Brothers og sitt eget band The Duke and The King, er ute med sitt selvtitulerte debutalbum etter å ha jobbet noen år som skjønnlitterær forfatter. Felice plasserer seg trygt i den tradisjonsrike americana-sjangeren, og beviser, selv om han ikke alltid lykkes med å fullende sine musikalske ideer, at han har nok av særegne kvaliteter til å markere seg som både låtskriver og sanger.
Sangene på albumet, som ofte fremstår som korte noveller, fylles av personlige beretninger om det ensomme Amerika og preges av en dyster hverdagsrealisme. Ved hjelp av dempet instrumentering, kraftfull gospelkoring og en deilig, klangfull produksjon skapes en spøkelsesaktig stemning som lokker lytteren inn i et melankolsk univers. Albumet åpner på best mulig vis med et trekløver av sanger som ikke bare oser av nerve og særpreg, men som også viser en sann spilleglede og kreativitet. Det svevende refrenget på Hey Bobby Ray løfter lytteren opp, før man dras inn i popens verden på den rytmiske og deilige You & I Belong. På albumets tredje, og beste, låt, New York Times, slår Felice´s univers ut i full blomst, og dette er virkelig en ærlig og intens liten perle av en sang. De resterende sporene på albumet oppleves ikke like umiddelbare og fengslende som de nevnte høydepunketene, men tar man tiden til hjelp begynner disse også å vokse.
Helhetsinntrykket av albumet preges noe av det ensformige låtmaterialet, men Felice beviser uansett at han er en soloartist som står støtt på egne bein. Albumet avsluttes med strofen ”I feel so close to something fine”, og nettopp denne linjen beskriver godt følelsen jeg som lytter også sitter igjen med. For Felice har laget en plate som oser av nerve og særpreg, men som mangler litt større variasjon, gjerne i form av flere rytmiske bidrag, til å nå helt i mål.
Sangene på albumet, som ofte fremstår som korte noveller, fylles av personlige beretninger om det ensomme Amerika og preges av en dyster hverdagsrealisme. Ved hjelp av dempet instrumentering, kraftfull gospelkoring og en deilig, klangfull produksjon skapes en spøkelsesaktig stemning som lokker lytteren inn i et melankolsk univers. Albumet åpner på best mulig vis med et trekløver av sanger som ikke bare oser av nerve og særpreg, men som også viser en sann spilleglede og kreativitet. Det svevende refrenget på Hey Bobby Ray løfter lytteren opp, før man dras inn i popens verden på den rytmiske og deilige You & I Belong. På albumets tredje, og beste, låt, New York Times, slår Felice´s univers ut i full blomst, og dette er virkelig en ærlig og intens liten perle av en sang. De resterende sporene på albumet oppleves ikke like umiddelbare og fengslende som de nevnte høydepunketene, men tar man tiden til hjelp begynner disse også å vokse.
Helhetsinntrykket av albumet preges noe av det ensformige låtmaterialet, men Felice beviser uansett at han er en soloartist som står støtt på egne bein. Albumet avsluttes med strofen ”I feel so close to something fine”, og nettopp denne linjen beskriver godt følelsen jeg som lytter også sitter igjen med. For Felice har laget en plate som oser av nerve og særpreg, men som mangler litt større variasjon, gjerne i form av flere rytmiske bidrag, til å nå helt i mål.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>