Man kan kanskje kategorisere denne musikken som en slags blanding av indie rock, pop, klassisk og elektronisk, med mange elementer å høre på i de fleste låtene. Det er også ganske interessant hvordan en del av låtene skifter sjanger underveis, som åpningssporet Lighthouse, som går fra å være rolig og melankolsk, til å bli noe ganske mektig og Mexico-inspirert. Jeg ser også for meg at pianostemmen er inspirert av hovedtemaet i Beethovens Måneskinnssonate, og det er da ganske imponerende å klare å dra inn disse to elementene i én og samme låt uten at det høres påtrengt ut!
The Quiet Sound utvikler seg også fra å være veldig rolig i begynnelsen, til å få en litt mer bestemt rytme og flere instrumenter. Listen over låter som bygger seg opp er ganske lik antall sanger på albumet, noe som er hyggelig. Man kan kanskje si at sangene på den måten er litt like i oppbyggingen, men de fleste skiller seg ut individuelt.
Jeg har foreløpig ikke fått nok av Step Out For A While, som skiller seg rytmisk og instrumentalt fra de andre låtene. Dette er kanskje den låten på albumet som er forholdsvis up-tempo jevnt over. Der man på mange av de andre låtene kan høre noe klassisk i strykere eller piano, er dette mer folk rock med et enkelt band. Låten gir variasjon til de andre låtene, og passer på at albumet beveger seg fremover.
Det er mange instrumenter tatt i bruk på dette albumet, og det er kanskje de som tydeligst gjør dette til en skive som både bærer preg av klassisk musikk og moderne indie. Det er ingen tvil om at Patrick Watson har talent. De forskjellige sjangrene skiller seg ut, samtidig som de glir sammen i en slags enhet, som låter veldig fint. De fleste låtene er spilt inn i Watsons leilighet i Montreal, og det er koselig det, men hvordan hadde det ikke blitt i et ordentlig studio? Det setter en stemning når et album blir spilt inn i en stue, både på godt og vondt. Stort sett er det her ganske kult, men på et par av låtene hadde det kanskje ikke gjort noe om bakgrunnsstøyen var borte?
I følge gruppa selv, er dette et album som skal være noe de selv kunne satt på hjemme. Det at mange av låtene også er spilt inn der, gjør jo dette til en nokså hjemmekoselig skive. Du blir ikke lei dette albumet med det første, snarere tvert i mot. Man vil kanskje føle en trang til å høre gjennom låtene flere ganger for å skjønne dem, og om man ikke føler denne trangen, så hør dem i det minste for gledens skyld.
Patrick Watson på Facebook
Patrick Watson på Myspace
