Det britiske bandet Sharks fra badebyen Leamington Spa i England, ikke langt fra Coventry, er endelig ute med sin debutalbum. Endelig, fordi de har laget låter, gitt ut EP’er og turnert lenge allerede. De har turnert med Gallows og Social Distortion, og også vært her i Norge som support for The Gaslight Anthem. Likevel, bandet er vel bortimot ukjent for de aller fleste her til lands. Med No Gods burde denne statusen endre seg, for dette er et band med en tilsvarende appell som The Gaslight Anthem eller Against Me!.

Siden EP/demo-samleren The Joys of Living som ble sluppet i 2011, er lydbildet til Sharks blitt mer polert, mer produsert om du vil. Kanskje ikke så unaturlig da forrige plate var en oppsamling av nettopp demoer og låter fra helt tilbake til 2008 og fram til 2010. Det er viktig å huske på at dette er unge gutter, låtskriver James Mattock er kun 21 år gammel.

Men tilbake til No Gods. Den Brian McTernan-produserte plata innleder med ’til the Wonders Rise, en ikke altfor spennende låt. Jeg finner det litt merkelig å bruke en av de svakeste låtene som platas anslag. Samtidig så gir den en god pekepinn på hvilket lydbilde som venter på resten av låtene. Det er stadionrock med punkvibber, akkurat som allerede nevnte turnékamerater, men jeg hører også tydelige, men muligens ubevisste, nikk til Ash. Allerede på neste spor kommer en av mine favoritter fra No Gods, allsangvennlige Arcane Effigies. Da får vi de første klare tegnene på Mattocks låtskriverevner og hva Sharks har å by på. Det er et amerikansk lydbilde, men med tydelig engelsk utførelse.

James Mattock skal etter sigende være tekstmessig inspirert av Charles Bukowski. Sett i lys av den siste ukas debatt om ærlighet i musikk, og bruk av metaforer eller ei som uttrykk for ærlighet, velger Bukowski og Mattock forskjellige tilnærminger til budskapet sitt. Der førstnevnte er direkte og rett på sak, velger Mattock å pakke det litt mer inn, som for eksempel Oh, patient spider, spin a web for me/What right do I have to ruin your home/What right do they have against me fra låta Patient Spider, eller Time’s a tightened tourniquet for bloodless limbs/Its’ the aching abstinence of success i låta Dawn Soft Light. Det er flere veier til Rom, altså.

Selv om tekstene ikke alltid er gladtekster (ikke at de er utpreget depressive heller), får man en klar godfølelse av å høre på No Gods. Det er en plate perfekt for lysere og lengre dager, på samme måte som The Menzingers’ plate fra tidligere i vår. Hooksene og melodiene fenger på en slik måte at det blir umulig å ikke tenke på sommer, festivalliv og god stemning. Plata holder et jevnt høyt nivå, og om noen låter utmerker seg spesielt positivt, er det utover nevnte Arcane Effigies, Matthew’s baby og What Entails som er de aller sterkeste kortene. Ingen av låtene er direkte svake, men noen er litt mer anonyme enn andre, hvor åpningssporet nok er den kjedeligste.

Med No Gods har Sharks levert en plate som bør gjøre dem til et band for flere enn de spesielt innvidde. At Mick Jones fra The Clash og Frank Turner er fans bør bare gi deg en større grunn til å sjekke det ut.

Coverarten er forøvrig av Tom Lacey, tidligere frontmann i The Ghost of a Thousand. En skjult skatt.



Sharks på Facebook.