Nå er derimot hele skiva sluppet i originaltempo og varer litt mer normale 44 minutters tid. Dersom du likevel skulle ønske å høre hvordan den nå avsluttede streamen høres ut, gir bandet ut 2 timer av droneversjonen som bonusmateriale på Deluxe-versjonen av skiva.
Det er et par år siden Bear in Heaven ga ut sitt forrige album Beast Rest Forth Mouth, og det er mye av det samme man får på dette albumet. Det er svevende, stortklingende drømmepop, men med noe mer fremtredende og skarpe rytmer enn på forrige utgivelse. Det er absolutt ikke ubehagelig å lytte på, men vanskelig å få noe grep om. Etter et par runder på platespilleren glipper musikken fortsatt mellom hendene som om man skulle prøve å gripe etter røyk – man VET at den er der og hva den består av men man klarer ikke å få tak i den. Det tar noen runder med skiva før man begynner å kjenne igjen elementer i hver låt – og selv da merker man det ikke før man er midt oppe i den. Det er veldig enkelt å glemme at man lytter på den, og den blir raskt mer en behagelig bakgrunnsmusikk som bare akkompagnerer det man ellers måtte bedrive.
Det er vakkert og ambient, men krever mye av lytteren enten bandet bevisst vil være utilgjengelige eller ikke. Fra første låt ut, Idle Heart er det mykt, lavmælt og slørete. Lag på lag med svevende synth kun drevet frem av rytmene og stemmen til vokalist Jon Philpot som passer utmerket inn i formelen. I tråd med deler av teksten (“dance with me”) føles den umiddelbart dansbar, men ikke den typen dans man vanligvis ville lagt til elektronika, mer tappe-med-tærne, nikke-med-hodet-dans.
Sinful Nature er en av de mer særegne og fengende låtene på skiva, her er indie-elementene mye mer fremtredende, dog lydbildet er fortsatt stort, ambient og meget klangfylt. Ellers blir låtene veldig ofte veldig like, man merker ikke store overgangen fra en låt til nesten, og man slutter etterhvert å lytte aktivt enten man vil eller ikke. Likevel er det noen veldig fine partier innimellom; World Of Freakout har et midtparti som gjør at man setter seg opp i stolen og lurer på “hva skjedde nå?” Det er indie, elektronika, ambient og drømmepop pakket inn i én pakke, og det er veldig lite som skurrer i lydbildet. Kanskje de hadde tjent litt på det dersom de faktisk hadde noe som skar litt, som gjorde det hele litt mer håndgripelig.
Den eneste låta som klart skiller seg ut fra resten, og et av albumets absolutte høydepunkter, er avslutningslåta Space Remains. Den er enormt monoton, drønnende uten å egentlig benytte seg stort av drønne-elementer, og kryper nesten ubehagelig under huden. Meget effektivt.
Dersom du er ute etter et album med gjenkjennelige låter, med klart definert struktur og med definerte partier er nok dette et album du bør styre unna. Men dersom du er ute etter et album du kan lene deg tilbake og la deg drive avgårde med, et album hvor du glemmer å følge med på tiden eller å lytte aktivt, er dette et album for deg. Jeg vil nok anbefale å gi den en tredje, fjerde og femte runde på platespilleren, og kommer selv til å la den få noen omganger til. Den har potensiale til å vokse seg enda større.
