De har blitt beskrevet som en blanding av Arcade Fire og Mumford & Sons, og glir dermed rett inn i 2012. Det skal være indie, rock, pop og folk. Det skal være ooo-ing, hey-ing, klapping, plystring, koring og duetter. Of Monsters And Men følger oppskriften til det fulle, og resultatet blir fengende og kult. Men la oss bare presisere at det er en del elementer her som har blitt brukt før. Mange ganger.
Albumet åpner med Dirty Paws, tilsynelatende en historie om dyr i skogen. En fin låt det ikke er så mye å sette fingeren på. Klarer ikke helt å se om teksten er en metafor for noe, eller om den faktisk handler om dyr og natur, men noen ganger er det ikke teksten som er viktigst i musikken. Tredje låt på skiva er Numb Bears (aner jeg et dyretema?), en låt som forteller oss akkurat hvilken sjanger vi er i. Her er det fullt av plystring, klapping, trompeter, koring og trekkspill etc. Og dette funker bra! Refreng bestående av ”Lalala” er brukt utallige ganger, og er blitt et ganske enkelt triks. De kunne med fordel ha fylt inn litt ordentlig tekst, men det er kanskje dette som gjør den så fengende som den er? Pluss for spenstig taktart.
Little Talks er platas høydepunkt. Musikken er fin, og til tross for veldig mange avspillinger, har jeg enda ikke gått lei. Der musikken er munter, bærer teksten preg av angst. Nanna Bryndís Hilmarsdóttir synger “Some days I can’t even dress myself”, og Ragnar “Raggi” Þórhallsson svarer “It’s killing me to see you this way”. De to vokalistene synger veldig fint sammen, og dette er en av de låtene der de begge bidrar like mye.
Det er en fin balanse mellom de rolige låtene og de med litt mer liv, på denne skiva. Love Love Love, Sloom, The Sinking Man og Yellow Light er de mest neddempede, fire låter som er nødvendige på en skive som denne, der resten av låtene har forholdsvis mye krutt.
På sekstitallet i Storbritannia, ble det ansett som ufint å ha en single med på et album, ettersom lytteren da betalte for samme låten to ganger. Tidene har forandret seg, og nå er det heller ikke så uvanlig å dytte inn en hel EP på albumet. Of Monsters And Men gjør nettopp dette, og vi finner faktisk hele EP’en fra 2011, Into The Woods, midt i albumet, med de fire låtene i rekkefølge. Kanskje de kunne vært spredt litt ut, slik at albumet ikke hadde inneholdt EP’en i seg selv, men låtene derfra?
Samtlige låter på My Head Is An Animal inneholder alle elementene vi kjenner fra indie/folk-sjangeren. Dermed blir dette et veldig gjennomført album. "Hey!" og "Lalala" er kule virkemidler, men de må ikke brukes for ofte. Samtidig har dette etter hvert blitt en del av sjangeren, og man må kanskje ta det for det det er? Veldig kult album, som fort kan slå an etterhvert som bandet blir mer kjent.
Of Monsters And Men på Facebook
