Last Heat er siste tilskudd i stallen til Erik Jansen og Jansen Plateproduksjon. Da vet man hva man får. Rock som lener seg mot Amerika og fordums tider. Last Heat består av fem herremenn med lange merittlister som inneholder både El Cuero, Odd Nordstoga, Shining, Trondheim Jazzorkester og Stein Torleif Bjella, bare for å nevne noen. At de har vært ettertraktet som musikere er lett å forstå, da disse fem virkelig behersker sine instrumenter.

Last Heat inneholder åtte låter som henter inspirasjon tungt fra vestkysten av USA. Flere har trukket dem fram som et slags Norges svar på The Band, og det er slettes ikke ueffent. Men også band som Grateful Dead, Fleetwood Mac og Steely Dan har stått i kø for å inspirere Øystein Frantzvåg og kompani. Denne Frantzvåg er også mannen som har skrevet alle låtene til Last Heat, og han har et låtskrivertalent som etter sigende kom litt bardust på han sjøl. Etter flere år som musiker og bakmann, følte han plutselig en kreativitet trenge seg på, og vips, en haug med låter.

Det er slettes ikke dumme låter heller. Det er vindfulle melodier med tekster med mye lengsel og søken. Låtene krydres med både pedal steel og orgel, og hadde de putta inn et munnspill i tillegg hadde jeg daua tror jeg. Men to av tre er ikke så gæærnt det heller. Stemmen til Frantzvåg minner meg om mange, men jeg finner det likevel vanskelig å sette fingeren på noen konkrete. Men det er noe med den country-knekken han har på stemmen sin, den sårheten han viser når stemmen kontrollert brister. Er det kanskje Ryan Adams på sitt skjøreste han minner mest om? Uansett er det fint å høre på.

Det som likevel er mest imponerende med denne sjøltitulerte debutplata er kvaliteten på musiseringen, altså hvor gode de er til å spille. Hans Christian Frønes på gitar, som eksempel, er helt magisk å høre på. Orgelsoloene og den alltid lekre pedal steelen som ligger i bakgrunn er balsam for ørene. I sum er min mening at de spiller bedre enn det låtene egentlig er, hvor merkelig det nå høres ut. For å forklare: Låta Skyline Diver er egentlig en helt ordinær låt, hvor det mest interessante er de Steely Dan-aktige solotilløpene som dukker opp et par-tre ganger. Det er soloene og instrumentalpartiene som er de virkelige godbitene på Last Heat. Det satt til side, det er noen helstøpte, virkelig gjennomførte sanger av svært høy kvalitet her. De to aller beste er avslutningssporet She Said hvor hele bandet får briljere etter tur, og The Forest, som på tross av hele denne platas lukt av vestkyst bringer tankene mine litt over til sørstatsheltene Lynyrd Skynyrds episke Free Bird (verdens beste låt?). Det er ikke det at de to låtene er noe spesielt like, men det er noen små detaljer som gir meg denne assosiasjonen. Bær over med meg.

Last Heat har levert et godt stykke arbeid som fortjener rosende ord. Samtidig er det på scene de kommer aller best til sin rett, slik at alle med sine egne øyne får sett hvor dyktige de er på instrumentene sine.



Last Heat på Facebook