Hvor vellykket er så denne utviklingstendensen hos Mount Washinton? Til å begynne med fungerer det helt utmerket. Åpningslåta How Does it Feel? er en flott start, og deretter kommer de to singelsporene Silver Screen og Lisboa - to fantastiske poplåter. Her viser bandet virkelig hvilke kvaliteter som bor i dem, og alt fra vokal til melodi til produksjon sitter som støpt. Det fortsetter også meget bra med A Good Run og Toscana. Sistnevnte er en låt hvor bandet virkelig får vist frem sin nye, mer elektroniske side, og passasjen hvor denne låta nærmest eksploderer i elektronisk vellyd etter knappe tre minutter er muligens albumets absolutte høydepunkt, et musikalsk øyeblikk man tar seg i å spole tilbake til igjen og igjen.
Dessverre makter ikke Mount Washington helt å holde denne høye kvaliteten gjennom albumets andre halvdel, det hele dabber noe av. Det sier imidlertid mer om første halvdel enn andre, som på ingen måte er dårlig. Men låter som Next Year, If Ever og Radio Silence er dessverre noe mindre engasjerende, de har ikke helt den samme nerven albumets første halvdel innehar.
Mount Washington virker å fortsatt være litt på leting etter sitt musikalske uttrykk, men på dette albumet er de helt klart inne på noe. Det blir spennende å følge bandet videre, og om denne formelen finpusses på neste plate har jeg en følelse av at vi snart har noe virkelig stort i vente fra disse gutta.
