Noe skjedde rundt millenniumsskiftet. Det begynte å bli ok å like progressiv musikk igjen og et av bandene som uten tvil hjalp til med å renvaske begrepet progrock var The Mars Volta.
I årene etter debuten, De-Loused in the Comatorium, har bandet virkelig levd opp til progrockmytene ved å levere konseptalbum med absurde tekster, hatt en solid dose narkotikabruk, medlemmer har dødd, de har gått på scenen og framført improvisatoriske jams som publikum var helt uforberedte på og har foretatt en utskifting av besetningsmedlemmer i et antall som snart nærmer seg Hawkwind og Yes.
Nå er de klar med sitt sjette studioalbum, Noctourniquet, et konseptalbum basert på barnevers og greske myter. Kjernen i bandet er fortsatt duoen Omar Rodríguez-López og Cedric Bixler-Zavala. Selv om det på alle måter fortsatt er progressiv og eksperimentell rock, med takt-skifter og til tider lettere komplekse arrangementer som gjelder, er det et litt mer elektronisk lydbilde over det enn på de siste albumene. Lapochka avsluttes med et herlig lydteppe med analog synth og In Absentia er rent kraftwerksk i starten.
Rockerne får likevel sitt, og det er nok å headbange til her, om en ikke i de helt ekstreme formene. Det som også slår meg er at platen er overraskende lett å komme inn i. Det er mulig at en bare har blitt vant til at Mars Volta gjør alt på sin egen måte, men platen satt som et skudd fra første gjennomlytting.
Låtene er relativt korte, ingen klokker inn over 7 minutter, og man har tydeligvis bestemt seg for å gå mer rett på sak. Og det sitter så til de grader bra! Dersom man ikke lar seg rive med når Omar vræler "It's runing awaaaaay" på platens beste spor, Aegis, må man være død på innsiden. Fans av Rush vil elske det sporet.
The Mars Volta har, etter et par litt slappe album funnet formen igjen. Noctourniquet er ikke helt på høyde med De-Loused, men det er så nære at jeg ikke har noe annet valg enn å godta det.
