“He's channeling stuff that sounds like it's coming from the fucking heavens. But I think it comes from inside.”
– Vokalist Eddie Vedder om gitarist Mike McCready.

I de innledende sekundene av Cameron Crowes (Jerry Maguire, Almost Famous, Vanilla Sky) dokumentarfilm Pearl Jam: Twenty hører vi en eldre, mannlig radiostemme som spør: "What is it that drives thousands of young, angelic-faced boys in our calm, tree-lined suburbs, to spend their allowances on Marshall amplifiers?" Deretter ser vi en enorm by med endeløse rekker av skyskrapere. Seattle. Byen hvor grungen starta. Nirvana, Soundgarden, Alice in Chains. Pearl Jam. "I was a rock journalist when I first moved to Seattle in the mid-eighties. I became aware of a whole scene of musicians that really worked together to create their own world of influences and bands and community", forteller Crowe. Med et slikt, nærmest antropologisk blikk går han i gang med å utforske Pearl Jams historie.

Historien om Pearl Jam dreier seg først og fremst om bandets tidlige år. Om gjennombruddet, heltestatusen og grungens storhetstid på starten av nittitallet. Om platene Ten (1991), Vs. (1993) og Vitalogy (1994), som til sammen har solgt over tjue millioner kopier. Om bandets rettstvist med billettselskapet Ticketmaster i 1994. Om hvordan bandet taklet å gå fra å være unge musikere på leting etter suksess til å bli subkulturikoner nærmest over natten. Det var på denne tiden Pearl Jam var virkelig viktige. Det var på denne tiden Pearl Jam var et av verdens største rockeband.

Slik har det seg at historien om Pearl Jam er en fortelling med dalende spenningskurve. Ikke fordi musikken nødvendigvis har blitt dårligere eller mindre interessant med årene, men fordi grungen som musikksjanger og subkultur ebbet ut. Pearl Jam mot årtusenskiftet og utover 2000-tallet er et bra rockeband, flinke musikere, for all del, men de er ikke lenger relevante på samme måte som de var i begynnelsen. At filmen er forholdsvis kronologisk fremstilt, medfører derfor at den – i undertegnedes øyne – er mest spennende i begynnelsen og taper seg noe etterhvert.

Jeg nevnte tidligere i anmeldelsen at filmen tjente på å sette Pearl Jam og deres historie inn i en mer generell musikkulturell kontekst. Samtidig kan det innvendes følgende: Med “bare” to timers spilletid rekker man egentlig ikke å ta for seg hele denne greia – Seattles musikkscene, grønsjen, nittitallets musikkultur, og så videre. Undertegnede ble i lange perioder av filmen sittende og tenke at ideelt sett burde dette vært en minidokumentar med noe sånt som fem episoder på en time hver. Dette er imidlertid ikke ment som en direkte kritikk av Pearl Jam: Twenty, for denne filmen er jo nødvendigvis en film om Pearl Jam, ikke om grønsjen eller om Seattle på 1990-tallet. Men en følelse av at det kunne, og kanskje også burde vært gjort enda mer ut av det hele, er vanskelig å komme utenom.

Et annet element jeg hadde håpet at filmen skulle gå dypere inn på enn hva den faktisk gjør, er den tragiske hendelsen på Roskildefestivalen 2000. Som kjent døde ni mennesker under Pearl Jams konsert på festivalens hovedscene, etter at de store menneskemengdene kom ut av kontroll. Vokalist Eddie Vedder, gitarist Stone Gossard og bassist Jeff Ament reflekterer alle over denne hendelsen i filmen, men bare i noen få minutter. Vi forstår at denne hendelsen gikk meget dypt inn på bandet, og Vedder hevder at den mest naturlige måten å kategorisere Pearl Jams karriere er i to deler – før Roskilde 2000 og etter Roskilde 2000. At ikke denne tragedien får større spillerom i filmen, var for min del skuffende. Ikke fordi jeg er et perverst menneske som liker å høre om folk som dør, men fordi det ville vært meget interessant å få et dypere, mer omfattende innblikk i nøyaktig hvordan en slik forferdelig hendelse former og preger bandet som står på scenen når det skjer.

Jeg antar at dette kan forklares med det dystre temaet, og at regissør Crowe ikke ville presse bandmedlemmene til å uttale seg mer enn nødvendig om hendelsen. For ikke å snakke om respekten for de pårørende. Likevel ville det vært interessant å få vite mer om hva bandet følte om denne tragedien.

Disse innvendingene til tross: Pearl Jam: Twenty er først og fremst en svært vellaget og informativ film. Den bør være av interesse for alle som er glade i rockemusikk, fra den mest hardbarka fansen (som ikke lærer så mye nytt av filmen, men som kan nyte flotte konsertopptak) til dem som aldri har vært noe særlig opptatt av dette bandet. Undertegnede tilhører helt klart sistnevnte kategori, men fant filmen meget fascinerende likevel. Heldigvis har Crowe unngått å lage en film kun for fansen, og heller tatt for seg bandets historie på en måte som gjør at den er interessant for alle som har lyst til å forstå den moderne musikkhistorien.