Vi befinner oss i Dream Pop sjangeren. Døsige rytmer og avslappet tempo. Og, i dette tilfellet, dype tekster. Den type musikk du kan høre på når du ligger på soverommet og ser ut på en grå sommerdag, eller ligger på stranda og slapper av. God sommermusikk, med andre ord. Sjangeren har blitt ganske populær de siste årene. Samtidig vil jeg si at den også kan være for spesielt interesserte, på den måten at det er en del dominerende kjennetegn som går igjen i de fleste låtene, som dette med rytmer og tempo. Dermed blir også mange av låtene forholdsvis like, slik man hører på Bloom. Men er du tilhenger av drømmepop, er dette et veldig bra album.
Duoen fra Baltimore har snekret sammen ti låter. Det hele åpner med singelen Myth , en flott låt som forteller deg akkurat hvilket band du hører på. De har utviklet seg etter Teen Dream, men de er fortsatt de samme. Alex Scally, den ene delen av duoen, sa i et intervju med Pitchfork, at alt for mange kun hører på lyd og fine toner når de hører på musikk. Og det er her trikset ligger når du setter på Bloom; du må faktisk lytte. Gjør du det, får du deg nærmere en time med fantastisk musikk, der synthen, tekstene, rytmene og de to stemmene utfyller hverandre.
Det slår meg at alle sangene her er kjempebra i sin enkelthet, og da spesielt Myth, Lazuli og Troublemaker, som alle tre, med sin bruk av synth, gode tekster og fengende rytme, er svært representative for Beach House. Likevel viser de en utvikling fra Teen Dream ved at de strekker sjangeren enda lenger. Albumet er enda mer gjennomført enn forgjengeren, på godt og vondt. For selv om alle låtene er bra og vel så det, er det få av dem som byr på noe de andre ikke har. Det blir nesten litt for gjennomført, litt for likt.
Beach House på Facebook
