Alle som har spilt Mario i oppveksten vet hvor deilig det er å ha mange liv. Man leker seg gjennom brettene, kanskje med et lite feilskjær her og der, men hva gjør vel det når man har mange liv å ta av. Til slutt er man på siste boss med sekken full av ekstraliv. Men i møtet med den umulige bossen renner livene vekk fra deg, før man til slutt har ett skarve liv igjen. Og før man rekker å tenke mer over det er man game over.

Denne mildt sagt snodige innledningen har et poeng. DumDum Boys har lekt seg gjennom norsk rock, med slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet som et kreativt høydepunkt. De har vunnet priser, fått anerkjennelse i form av at tekstforfatter Kjartan Kristiansen er å finne i norskpensum, turnert land og strand rundt og høstet god kritikk. De har samlet opp ekstra liv på sin vei, men som nå sakte, men sikkert har rent vekk i møtet med den siste og veldig vanskelige bossen: 2000-tallet. Gjennom flere krampaktige forsøk på å gjenreise gammel storhet har livene glippet mellom fingrene på Prepple Houmb, Kjartan, Aslak Dørum og Sola Johnsen, og de sto nå igjen med ett eneste liv igjen.

Dessverre resulterer ikke Ti liv i noe annet enn at DumDum Boys nå er, eller i hvert fall bør være, game over. Det er ikke moro lenger. Riffene er forutsigbare, tekstene blir mer og mer klisjéfylte og det er langt unna det de en gang var. Stemmen til Prepple fikk vel de fleste av oss nok av for en god stund siden også.

Ti liv er produsert av Motorpsychos Bent Sæther, uten at jeg kan si at han tilfører plata noe nevneverdig spennende. Det er noen The Rolling Stones’ske riff med blåsere her, men nå er det jo en stund siden de var relevante også.

Hederlige unntak finnes, heldigvis, sånn som Kald dag i helvete. Her går de litt annerledes til verks, med et riff som faktisk nærmer seg sludge, og en vokalbruk som ikke er den samme, gamle og grøtete skrikinga. Partiet som danner brua på denne låta svinger det virkelig av. Tekstmessig er det dog ikke all verden. Er det virkelig noen som bruker ord som bermen fortsatt? Likevel, DumDum Boys skulle satset mer utenfor de trygge og trauste rammene. Man skulle tro at en innovatør som Sæther kunne tilføre trønderne nettopp det, men det blir ikke nyskapende kun ved å tilsette saksofon.

Rennesteinsvalsen er også en låt som trekker opp. Bandet har alltid vært gode til å formidle såre øyeblikk i balladeaktige låter, og denne er intet unntak. Lyrisk sett er vel dette toppnoteringa på Ti liv.

Problemet er at plata stort sett er dørgende kjedelig, og fryktelig forutsigbar. De har uttalt at de til og med har innslag av disco denne gangen, men plata høres stort sett ut som DumDum Boys, og kun DumDum Boys. Og aller mest et DumDum Boys som har gått ut på dato uten å helt vite det sjøl. Det er to låter som er bra, et par som er uinteressante, mens resten nærmer seg ganske så dårlige.

På denne plata har de både Ti liv og Evig liv, mens de samtidig er ikke her i all evighet i det pompøse avslutningssporet Fred og kjærlighet med både strykere og kor. Den minner meg faktisk litt om Oasis’ All Around the World i all sin overdådighet. La oss håpe at det er det siste som stemmer best, at DumDum Boys ikke er her i all evighet. De har tross alt vært her lenge nok, og Ti liv er beviset på at det gjelder å gi seg mens leken er god. De kommer aldri til å vinne over den bossen.




DumDum Boys på nett.