Her har han verken Marky, DeeDee eller Johnny bak seg. Derimot har noen av bandets venner, Joan Jett, Bun E. Carlos (Cheap Trick) og Norgesvennen Little Steven, stilt opp. Dermed blir ikke dette en Ramones-skive, men en soloskive i all sin prakt. Fire rocke-eksperter som samarbeider. Med et selvsagt unntak av Joeys karakteristiske stemme, akkordprogresjonen og trommene på noen av låtene (refrenget på What Did I Do To Deserve You er helt likt som Beat On The Brat, mens introen til I Couldn’t Sleep like gjerne kunne vært Rockaway Beach), står dette albumet ganske fritt fra Ramones. Det er selvfølgelig likheter, og man vet jo hvor fyren kommer fra. Men skiva er ganske selvstendig, til tross for disse likhetene som inntreffer med jevne mellomrom.
Dette er jo et samlealbum med uutgitte låter, og derfor blir det også mye forskjellig. Her er både akustisk, elektronisk (introen til Cabin Fever (!!!)), harde riff, enkle og enda enklere akkordprogresjoner. Den første låta, Rock’n Roll is The Answer, setter på en måte standarden for Joey Ramone som soloartist. Dette kunne vært et nyere Ramones, der de bruker mer enn fire akkorder og drar inn litt gitarsolo, noe som gjør seg særdeles bra. En annen nevneverdig låt, er Life’s A Gas, en akustisk og neddempet versjon av originalen. Jeg har vondt for å sette en favoritt av de to, men denne scorer veldig høyt.
Selv i punk rockens ånd, synes jeg noen av tekstene blir av litt for simpel sort. New York City er forsåvidt en hyggelig hyllest til hjembyen, men der halvparten av teksten går med til å synge tittelen på låta, synger han resten av tiden: «I am proud to make my home in New York City». Dette blir for det første litt lite kreativt, og for det andre litt pompøst. Merry Christmas (I Don't Want To Fight Tonight) er vel heller ikke den beste juesangen jeg har hørt. Riktignok er det lite som minner om jul ute, men selv en kald desemberdag tror jeg ikke denne hadde dratt frem julefølelsen. Beklager, Joey. Det er flere eksempler her der teksten er av lavere kvalitet, men det er også mye bra, og som helhet er dette et veldig kult album. Ikke først og fremst fordi vi har savnet punkens pioner (og da også den originale punken i seg selv), men fordi dette er nytt og friskt, selv om det er gammelt. Det kan være bandets tolkninger av det han skrev for flere tiår siden, eller det kan være at han rett og slett var en bra musiker i seg selv. Personlig tror jeg det er en god blanding av de to, som gjør denne skiva så bra som den er.
Gode musikere gir skiva et løft, og jeg tror resultatet hadde blitt nokså annerledes uten dem. ...Ya know? (tittelen kommer fra hans karakteristiske setningsavslutning) er sannsynligvis det siste vi hører fra Joey, med mindre noen skulle oppdage enda flere låter verdt å gi ut. Og jeg vil si at dette er et veldig fint punktum på hans karriere, som offisielt tok slutt for elleve år siden.
Joey Ramone på nett
