The light and the dead see består av et dusin litt svulstige poplåter, med spredte innslag av soul, gospel og country. Plata har ingen åpenbare høydepunkter, men heller ingen bunnpunkt, noe som muligens kan tilskrives mangel på motsats. De første tre sporene er relativt lytteverdig, spesielt første halvdel av In the morning før sangen blir kvalt av strykere. The longest day gir umiddelbart Sivert Høyem-assosiasjoner, den kunne vært en av Høyems bedre låter. Jeg har imidlertid aldri hatt særlig sans for Dave Gahans stemmebror Sivert.
Dave Gahan har bidratt med tekstene på denne plata. Tema synes å kretse rundt religiøs og sjelelig frelse, som følge av møter med en guddom eller en mer jordisk gudinne. Det religiøse er spesielt framtredende i sangen Just try:
You told me to believe in something
Something that’s true
Like the mountains and the deep blue oceans
So much bigger than you
He said, just try
Come on, just try
Lord, just try
Just try, just try
Gahans tekster har en viss tvetydighet og dybde som faktisk hever plata et halvt hakk. Men ord blir fattige i møtet med en kjedelig melodi.
Det vel litt i tidens ånd å være åpen for alt, og det vitner samtidig om historisk bevissthet å innlemme mange ulike musikkuttrykk på en plate. Det var jo nettopp i skjæringspunktet mellom blues, gospel, country og jazz at den moderne rocke- og popmusikken grodde fram. The light and the dead see kunne således passet godt som pensum i musikkfaget på lærerskolen, kanskje som en lytteprøve med tema «Kva for sjanger høyrde du no»?
I sjeldne tilfeller vil slike musikkeksperiment skape en større helhet enn bestanddelene skulle tilsi. Soulsavers legger sammen svulstig pop, rock, gospel, soul og country, men mangler brodd, og får et resultatet som er sørgelig likt utgangspunktet.
