Gamlegutta i The Cult er tilbake i rampelyset. For selv om den store fanskaren ikke akkurat har ekspandert siden slutten av åtti-tallet heves det fremdeles mangt et øyenbryn når Cult slipper noe nytt. Og det vil med andre ord si ikke så jævla ofte, for på denne siden av årtusenskiftet blir ”Choice Of Weapon” plate nr tre. Tre plater på 17 år for å være mer nøyaktig. Bra stått på! De har nok informert om at de har pause osv, men hvis noen nå kommer bort til vokalist Ian Astbury og spør: ”Hei, ser du spiller i band. Har dere gitt ut mange skiver de siste 17 åra?” så kan ikke godeste Ian svare annet enn ”Nei, det har vi ikke”.

I 2001 re-lanserte The Cult seg selv med et mye tyngere sound. Dette gikk noe tilbake på forrige album og den trenden fortsetter her. Produksjonen er tight og fin, men tyngden la de fra seg et sted underveis. Låtene minner mer om Cult fra gamle dager, noe som jo er fett nok, men det som låt heftig i 1986 låter dessverre ikke like fresht i dag. Det er kvalitet i det meste, men den atmosfæren de manet fram for snart 30 år siden greier de ikke å få fram nå. Det blir gubbete på godt og vondt.

Det starter friskt med låta ”Honey From A Knife” som sammen med ”Amnesia” utgjør de to største høydepunktene. Her rocker det bra og bandet høres inspirert ut. Ian Astbury synger som vanlig særdeles bra og her treffer også gitarist Billy Duffy den nerven han ble kjent for. Men dette er kun to låter, og når plata består av ti og drøye halvparten er ballader uten nevneverdig atmosfære blir det fort kjedelig. Vokalen til Astbury blir veeeldig dramatisk på låtene som ikke holder mål.

Ikke den helt store utgivelsen dette her. Et par solide rockelåter jeg gjerne hører igjen, men hele albumet blir for slapt. Spiller de live tror jeg allikevel det kan være kult, for selv om skiva ikke treffer blink hører du jo at gutta kan sakene sine. De har jo tross alt vært med en stund.