Neil Young & Crazy Horse - Americana
Nachspiel på gamlehjemmet.
Neil Young, den aldrende artisten som har stått som en bauta i den amerikanske folketradisjon fra slutten av ´60-tallet til i dag, fortsetter sin musikalske ferd på sitt nye studioalbum, Americana. Gjenforent med sine gamle venner i Crazy Horse dukker de ned i sin kulturelle arv, og presenterer særegne versjoner av velkjente, amerikanske folkesanger for lytteren.
Albumet, som på papiret kan virke både fornuftig og interessant, er basert på en idé om at de ulike sangene fortsatt er aktuelle i dagens moderne samfunn, men allerede etter første gjennomlytting blir det tydelig at det som virker som en god idé ikke alltid er like lett å gjennomføre, og at det som er særegent ikke alltid vil fenge et forventningsfullt publikum. Young har uttrykt glede over å være gjenforent med sine tidligere bandkollegaer, men han klarer aldri å spre denne gleden til musikken, og på flesteparten av sangene fremstår det hele som en lite gjennomtenkt bandøving. Energien er fraværende, koringene håpløse, og vokalen fremstår på sitt beste som sur og uengasjerende. Det er ytterst få låter på albumet som klarer å formidle noe som helst interesse, og helheten preges også av dette. Kun på sanger som Travel On og Guthrie-klassikeren This Land is Your Land maktes det å skape musikk som faktisk er hørbar, men også ved disse anledningene glimrer lovordene med sitt fravær.
Jeg skal ikke påstå at Neil Young & Crazy Horse graver sin egen grav på sitt nye studioalbum, for Young har jo gradvis blitt kjent for å levere album med ujevn kvalitet, men det må være lov å påpeke at man av og til må prøve litt hardere. På Americana inviteres lytteren inn på nachspiel på gamlehjemmet, men Young, og hans band, har dessverre glemt av at deres gjester faktisk må underholdes.
Albumet, som på papiret kan virke både fornuftig og interessant, er basert på en idé om at de ulike sangene fortsatt er aktuelle i dagens moderne samfunn, men allerede etter første gjennomlytting blir det tydelig at det som virker som en god idé ikke alltid er like lett å gjennomføre, og at det som er særegent ikke alltid vil fenge et forventningsfullt publikum. Young har uttrykt glede over å være gjenforent med sine tidligere bandkollegaer, men han klarer aldri å spre denne gleden til musikken, og på flesteparten av sangene fremstår det hele som en lite gjennomtenkt bandøving. Energien er fraværende, koringene håpløse, og vokalen fremstår på sitt beste som sur og uengasjerende. Det er ytterst få låter på albumet som klarer å formidle noe som helst interesse, og helheten preges også av dette. Kun på sanger som Travel On og Guthrie-klassikeren This Land is Your Land maktes det å skape musikk som faktisk er hørbar, men også ved disse anledningene glimrer lovordene med sitt fravær.
Jeg skal ikke påstå at Neil Young & Crazy Horse graver sin egen grav på sitt nye studioalbum, for Young har jo gradvis blitt kjent for å levere album med ujevn kvalitet, men det må være lov å påpeke at man av og til må prøve litt hardere. På Americana inviteres lytteren inn på nachspiel på gamlehjemmet, men Young, og hans band, har dessverre glemt av at deres gjester faktisk må underholdes.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>