Amerikanske Liars er vanskelig å bli klok på. Det vil si, de er etter hvert blitt nokså forutsigbare i sin uforutsigbarhet. Gjennom hele karrieren har det gått i sport i å fornye seg totalt fra album til album. Nytt album betyr stilskifte, og denne gangen er det elektronisk popkunst à la Radiohead som er greia.

Det fungerer slettes ikke dårlig. Ved første runde fant jeg det litt kjedelig, men når WIXIW får gått sin gang, setter den seg, og fremstår da som et interessant stykke arbeid. Stemmen til Angus Andrew minner mye om Beck, og en god del om Thom Yorke. Lydbildet ligger også i det landskapet, i tillegg til at jeg ikke klarer å unngå å tenke på James Blake. Liars vet da å følge med i timen!

Førstesingelen, om man fortsatt gir ut singler i dag, fra WIXIW var No.1 Against the Rush som funker helt ok. Det som burde vært førstesingelen, dog, er tittelsporet eller lekre His and Mine Sensations. På sistnevnte er de så tett opptil Radiohead at det like gjerne kunne vært dem. Det er rett og slett en strålende låt. På Flood to Flood kommer Beck-linken for alvor, men det vi får høre er noe litt mindre lekent, men desto mørkere enn hva Beck kanskje er. På Brats får vi også innslag av noe som minner om Primal Scream anno XTRMNTR. En beinhard danselåt for ravepartyet.

Liars gaper over mye, og får det stort sett til å låte kult. Det er en plate som vokser på lytteren, men blir aldri det mesterverket som bandet sjøl prøver på. Til det spriker det litt for mye, og blir litt for ufokusert til tider. På sitt beste er det magisk, men på sitt dårligste er det uinteressant. Noe som for så vidt kan sies om hele karrieren til Liars. Men de skal ha ros for ambisjonene, og ikke minst for forsøkene, og WIXIW er blitt en finfin lytteropplevelse. Den må lyttes til og jobbes med, og gir også i all hovedsak betalt for innsatsen du og jeg legger ned.

WIXIW uttales for øvrig wish you, om noen skulle lure.




Liars på nett.