Og det er bare å innrømme det først som sist: Oceania ligger svært tett opp mot Smashing Pumpkins' tidlige album, og denne tilbakegangen til lyden av det alternative tidlige 90-tall er en våt drøm for alle fans av Gish og Siamese Dream. Undertegnede inkludert. Det kommer vel neppe som en overraske at Oceania ikke helt har det som trengs for å stå igjen som en av dette tiårets store mesterverk, men det som bør overraske alle som har gått lei av Billy Corgan er at han på denne skiva ved opp til flere anledninger kommer ganske så nærme sine gamle storhetstider igjen.
Dersom det hardtslående andresporet Panopticon hadde dukket opp på en av bandets første album, ville det nok blitt sett på som en elsket klassiker i dag. Og selv om Oceania som helhet neppe vil bli husket som en av de beste Pumpkins-skivene, inneholder den faktisk flere bunnsolide enkeltnumre som godt kan finne sin naturlige plass på en fremtidig "Best of"-utgivelse, eller i det minste bli svært velkommene innslag på alle fremtidige live-opptredener.
Dette er et imponerende solid verk fra en mann som mange hadde gitt fullstendig opp, eller for lengst hadde begynt å avfeie som intet mindre enn en sær og fargerik klovn i musikkverdenen. Etter de fire daværende medlemmene av Smashing Pumpkins skilte lag i 2000, har Billy Corgan vandret rastløst rundt i over et tiår, med diverse prosjekter som har vært alt fra OK til katastrofale – og litt for ofte ufrivillig komiske. Soloalbumet fra 2005 ble utsatt for mye slakt, og hans mange sære uttalelser i sosiale medier, og bisarre prosjekter som hans wrestling-firma, har blitt gjenstand for mye hoderisting og latter. Da han i 2007 fikk med seg trommis Chamberlain på et Smashing Pumpkins-comebackalbum ble resultatet også noe slapt. Underlig nok er det først nå, når til og med Chamberlain har sett seg lei og Corgan sitter igjen som eneste gjenværende originalmedlem, at ting begynner å fungere igjen.
Litt av svaret på gåten er nok at Corgan rett og slett har funnet seg en gjeng med virkelig talentfulle musikere denne gangen, og endelig igjen spiller i et band som har en dynamikk som kan måle seg med den magien og gløden som preget originalbesetningen i deres gullalder.
Man kan si hva man vil om hvorvidt det er riktig at dette musikalske prosjektet fortsatt skal bære navnet Smashing Pumpkins i det hele tatt, men Oceania høres og føles virkelig ut som Smashing Pumpkins. Og har den samme solide sammensetningen av fire hardtrockende og ambisiøse musikere, som virker samkjørte og fylt av overskudd. Og den samme stormannsgale kapteinen som leder skuta med brask og bram.
Dette albumet er det mest solide rockelegenden Billy Corgan har levert på svært lenge, og bør glede alle fans av Smashing Pumpkins' tidligere materiale.
Smashing Pumpkins' offisielle nettsider
