Kråke er et nytt navn i den norske metalverdenen. Bandet, eller idèen om og bak det, er fra 2007, men det er føst nå det har blitt ordentlig sving på sakene og debutskiva ”Conquering Death” har sett butikkhyllenes grelle lys. Ute på Indie Recordings her hjemme allerede, og om en drøy uke i resten av den metalinteresserte verdenen også.

Kråke spiller symfonisk, for ikke å si orkestral black metal. I dette tilfellet betyr det at det ligger et tungt synth-teppe over det ellers så aggressive lydbildet. Med dette kommer også en naturlig nedtoning av tempoet og stemninga rundt musikken blir en ganske annen enn hva du får i såkalt primitiv black metal. Det mest kjente bandet innen denne sjangeren må sies å være Dimmu Borgir, noe Kråke trolig har hørt sin porsjon av. Det låter stort, det låter episk, men dessverre greier ikke låtene å holde på oppmerksomheten. Atmosfæren og stemninga sitter ikke som den skal, og da blir det etter hvert ganske så oppblåst.

Dreugh er navnet bak mannen som har mekka alt av det instrumentale på skiva. I tillegg har han miksa og produsert alt sjæl, så hatten av. Produksjonen er storslått og prangende i likhet med lydbildet. I bunn og grunn jævlig godt jobba av Dreugh, men det blir bare så utrolig mye! Når over 80% av plata har dette tunge synth-teppet liggende blir det ingen dynamikk igjen.

Men det er ting som funker her også. Ta låta ”The Great Leviathan” feks. Her starter det uten den symfoniske dyna, det rocker og intensiteten er på plass. Så går låta etterhvert over i det episke, og da har man variasjonen ivaretatt! Man bytter på, og det skulle det gjerne vært gjort mer av på ”Conquering Death”.