Den kanadiske duoen er virker så hippe og tidsriktig at de burde vært fra Brooklyn, men det er de altså ikke. Om de hadde vært det hadde de helt sikkert hørtes annerledes ut. Ja, du skal ikke se bort i fra at det hadde vært chill wave eller noe slik vi hadde blitt servert. I stedet får vi altså deilig og bråkete rock med så mye trøkk og lyd at det er smått imponerende at dette kun kommer fra to mann. Gitar og trommer, pluss vokal. Ikke langt fra No Age, men der de henter inspirasjon fra hardcore, er Japandroids mer opptatt av rett fram punk.
Celebration Rock er på mange måter en slags hyllest til livet. En plate som handler om livet slik livet er, både lekende lett og blytungt, deprimerende og livsbejaende. De er opptatt av å være unge, samtidig som de er blitt så gamle at de ikke kan oppføre seg for ungt heller, for det passer seg ikke. Hvilken herremann (eller kvinne for den saks skyld) i sin beste alder har vel ikke tenkt enten: A: Jeg føler meg mye yngre enn det alderen min skulle tilsi. Jeg er fortsatt ungdommelig. Eller B: Huff, nå begynner jeg å bli gammel, for gammel til å ture bekymringsløst fram? Jeg blir i alle fall dratt mellom disse to bortimot daglig. Og da gjør det godt å høre på Japandroids, for da faller alle brikkene på plass. Det er lov å være ungdommelig sjøl om du blir eldre. Ja, det er bekymringer, men det er jammen meg mange bekymringsløse stunder også.
Vel, nok om det. Sett i forhold til forgjengeren Post-Nothing har tekstene, etter bandets eget utsagn, en viktigere plass på Celebration Rock. Det er fortsatt mye oh oh oh, yeah yeah yeah, men denne gangen er de omringet av mer gjennomtenkte vendinger og tidvis smått geniale, livsfilosofiske linjer. Hva gir du meg for denne, for eksempel, hentet fra åpningssporet The Night of Wine and Roses:
Long lit up and still drinking/don’t we have anything to live for?/well of course we do/but ’til the come true/we’re drinking..
Det er så bra at det fydda! Sammenlignet med den forrige, har denne plata også mange flere fengende melodier under all vrengen. Det er så fengende at rockefoten og den hyttende neven ikke sitter langt inne.
Det er vanskelig å trekke fram den ene låta eller de to som hever seg over resten på denne plata, for nivået er så høyt hele plata gjennom. Japandroids har laget en plate som overgår den forrige. De har strammet skruene litt strammere, skrevet enda mer fengende låter og gjort en enda bedre jobb i studio (med samme produsent som forrige gang, vel og merke). Er det en låt som likevel treffer litt hardere er det singelen. The House that Heaven Built er liksom slå opp-låta på Celebration Rock og det treffer så til de grader.
When they love you (and they will)/ tell them all they’ll love in my shadow/ and if they try to slow you down/ tell them all to go to hell.
Dette handler om meg. I hvert fall en ”meg” som en gang var.
Japandroids er i stand til å ta tenåringsangst (eller ung voksen-angst) på alvor, samtidig som de klapper deg på skuldra og forteller deg at det ordner seg. For det gjør det jo for de aller fleste. Japandroids er akkurat det The Replacements var på åttitallet, det Nirvana var på starten av nittitallet, og det Weezer kunne være på sitt aller beste. Lydsporet til den epoken av livet som ikke trenger å ta slutt. Den tiden hvor man omfavner både oppturene og nedturene med like stor innlevelse. Man lever, på godt og vondt.
Det er også vel verdt å stikke på din lokale platesjappe og kjøpe vinylutgaven av dette strålende albumet. For det første er coverarten uhyre gjennomført og linket opp mot Post-Nothing. For det andre følger det med en utvidet booklet med bilder som illustrerer hva dette bandet handler om, og som fletter seg elegant inn sammen med de vedlagte tekstene. Og for all del, skaff deg billetter til Oslo-konserten på John Dee til høsten.
Japandroids på nett.
