Slik er det også med deres nyeste fullengder, Swing Lo Magellan, som kan sies å være deres mest kommersielt tilgjengelige så langt. Allerede i åpningssporet Offspring are Blank, vil de som har satt seg fore å ikke like Dirty Projectors noe påtrengende eksentrisitet finne nok å irritere seg over. Låten innledes av taktfast klapping og den karakteristiske vekslingen mellom flerstemt nynning og “ooooh”-ing før Longstreth kremter, som for å annonsere at “nå skal du jaggu høre no’ viktig!”. Selve sangen er forsåvidt en god poplåt som inneholder alt man forventer av Dirty Projectors – klokkeren koring, vest-afrikansk gitarteknikk, hyppige volum- og taktskifter, og en elegant miks av nymotens r’n’b og lettbeint power-pop. Problemet er at den i likhet med store deler av resten av albumet mangler særpreg, den er rett og slett ikke like umiddelbart gripende som hitparaden Bitte Orca.
Heldigvis inneholder Swing Lo Magellan et par virkelige godsaker av noen låter som makter å trekke opp helhetsinntrykket. Tittelsporet er en lun, men tragisk sjømannsvise med et mer konservativt uttrykk enn Dirty Projectors har for vane å oppvise, pakket inn i en lekker akustisk gitarramme og tilkneppet perkusjon, der desperasjonen i Longstreths vokal virkelig kommer til sin rett.
Unto Caesar er et fint eksempel på hvordan Dirty Projectors makter å leke seg med sjangre, stemmer, instrumenter og tilsynelatende diskursive melodilinjer, og ende opp med en poplåt som likevel høres naturlig ut. Her får vi også servert glimt av bandets sjarme og lekenhet, når vokalist Amber Coffman avbryter Longstreth i en av hans mer kronglete og abstrakte tekstlinjer for å påpeke at “uh, that doesn’t make any sense, what you just said”. Det nyeste medlemmet i den stadig skiftende lagoppstillingen, vokalist Haley Dekle, rekker også oppvise en solid dose selvironi når hun lurer på “when should we bust into harmonies?”
Den tilgjort naive kaksekritikken i The Socialites akkompagneres av behagelig gitarklimpring og en akkordprogresjon som sender tankene i retning av genistreken Two Doves fra Bitte Orca, men fremstår noe snillere uten den særegne stemmesjongleringen sistnevnte innehar. Men den virkelige perlen, som kan måle seg med hva som helst i Dirty Projectors-kanonen, er også første singel ut fra skiva – den fabelaktige Gun Has No Trigger. I låten kombineres den suggererende “grooven” fra Gnarls Barkleys Crazy med koring som kan minne om sluttpartiet fra Rolling Stones-klassikeren You Can’t Always Get What You Want. Kurringen til Dekle og Coffman snirkler seg rundt i meditative melodilinjer og når en desperasjon som ender i en fantastisk forløsning idet Longstreth bruker siste rest av luft i lungene til konklusjonen; “you hold your gun to your head, but the gun has no trigger”.
Dirty Projectors er på sitt beste når vokalistene, i denne inkarnasjonen Hayley Dekle, Amber Coffman og Dave Longstreth selv, og deres klokkerene stemmeprakt får utfolde seg i uforutsigbare retninger som likevel føles naturlig i det originale og stadig skiftende lydbildet. Swing Lo Magellan er på mange måter Dirty Projectors mest tilgjengelige album til nå, og mangler litt av den umiddelbart fengende og fascinerende eksentrisiteten som forventes av dem som har fulgt bandet en stund. Heldigvis oppviser de stadig en lekenhet som smitter, og med litt mindre intrikate komposisjoner stiller de seg tilgjengelig for et større publikum. Om de klarer å holde på tilhengerne som falt pladask for de mer intrikate forløperne gjenstår å se, men selv de bør kunne finne noe å like på den noe sprikende syvende platen til Dirty Projectors.
Dirty Projectors på nett
Dirty Projectors på Myspace
