Har du noen gang oppdaget et nytt band, kanskje ved en tilfeldighet, og innsett at det er akkurat dette du har venta på? Vel, det er følelsen du vil sitte igjen med etter å ha hørt garasje/blues-rockerne The Pinkertons. Den kommende, selvtitulerte skiva har flere musikalske nyanser enn Pete Doherty har svin på skogen, men går samtidig rett i strupen på alle som måtte mene at rocken er død. Med ett bein i The Sonics` 60-tallsgarasje, ett i arven etter My Midnight Creeps og ett tredje godt planta i Jack Whites verktøykasse for låtskrivere, er det like trygt å ta med fattern på Pinkertons-konsert som Westerdalsfyren i gjengen med hornbriller og tennissokker.

The Pinkertons har de siste årene albuet seg inn i spillelistene til musikkjennere, og de er på god vei til å runde Østlandets musikkscene. Siden første gig på Total i Tønsberg i 2012, har kompisgjengen frekventert Osloklubbene med sin suggererende garasjerock og særegne vokal. Og etter en solid Slottsfjell-konsert i 2013 var The Pinkertons plutselig hjemme i stua di via soundtracket til både Lilyhammer og Dag.

Etter en support for Liverpool-rockerne i The Cubical ble The Pinkertons invitert med hjem til England for å spille på The Lomax - stedet der storheter som Radiohead, Oasis og Muse satte sine barnsben på 90-tallet. Og da en imponert Claes Olsen så en sedvanlig tight konsert på Last Train tidligere i år, ble de booket rett inn til Øyafestivalen 2014. Ifølge Drowned in Sound var The Pinkertons et av bandene det virkelig var verdt å få med seg på årets festival.

Med debutskiva som slippes første kvartal neste år, utgitt på Oslo Ess’ egne Hakaslepp Records, er The Pinkertons for alvor klare til å ta steget opp i norsk musikkbevisshet. De lover hverken å kurere bakrusen din, skaffe tilbake dama du har mista eller gi deg flertall på Stortinget. The Pinkertons kommer heller i form av en utfordring: klarer du å spille låta bare én gang?