Oslobandet hadde en god del suksess i 2000-tallets første tiår med sine kritikerroste album og mange radiohits, preget av Pål Angelskårs varme stemme og koselige melodier. Etter oppløsningen i 2010 ga han ut to gode soloplater.

Minor Majority gjorde livecomeback i 2014, og nå foreligger deres første nye album på ti år. Napkin Poetry innfrir heldigvis forventningene. Tre-fire av låtene er blant de beste jeg har hørt med bandet! Angelskår har med seg Sjur Lyseid fra The Little Hands of Asphalt som medkomponist på de fleste. Men han har alene skrevet sangen som jeg mener er en framtidig klassiker: I've Been Here Before. Det er en inderlig, gåsehudframkallende ballade som øker i intensitet og har magisk koring mot slutten. Lett å høre at den er inspirert av Dire Straits (særlig gitarsoloen) og R.E.M. De to bandene er da også nevnt i det som står nederst på hver side i det flott illustrerte coverheftet: "Written in dialogue with."

Neste låt er en stor kontrast med sine heavy gitarer i stil med Neil Youngs Crazy Horse. Can't Think Of A Reason har selvsagt også en god melodi. Men dette er ingen rockeplate. Vi får pop på de 11 andre låtene. Tre av dem har strykere, hvorav den beste er duetten med Linnea Dale, Another Year, som for øvrig har veldig trist tekst. Nesten like god er den florlette folkduetten med Marie Munroe: Forgive Me.



Andre store høydepunkter er Where I Make No Mistakes, som er en pianodrevet ballade skrevet av Minor Majoritys Harald Sommerstad, den fengende singlen Patricia med sitt luftige lydbilde, og tittelsangen, som har den aller beste teksta. Napkin Poetry er hørbart inspirert av The Lemonheads, og det bandets leder Evan Dando nevnes flere ganger sammen med Juliana Hatfield, som spilte bass og han visstnok var sammen med på 90-tallet. Særlig åpningslinjene falt jeg for: I came to feel The Lemonheads or whatever you wanted to feel when Juliana played the bass guitar. Jeg digger også låtas tostemte elgitarer, og de fem minuttene føles ikke for lange. En kuriositet er at et helt vers er gjengitt i tekstheftet, men krysset over fordi det ble droppet.

Derimot kunne Minor Majority godt ha halvert lengden på den åtte minutter lange How To Fall. Låta har mye vellyd og en god melodi, men den instrumentale avslutningen er unødvendig. Den eneste låta som ikke holder samme høye standard som de andre er etter min mening Traveling Light.

Ellers byr Napkin Poetry på glimrende popmusikk og bør komme høyt når årets beste norske album blir kåret til høsten. Minor Majority er iallfall lett gjenkjennelige, og Angelskårs engelskuttale er like særegen som før.