Førstkommende fredag, 8. mai, slipper Luke Elliot endelig sitt andre album, The Big Wind. På albumet har han latt seg inspirere av store, katastrofale stormer. Han har spesielt latt seg fascinere av Irlands beryktede katastrofale vindstorm i 1839. Stormer kan også oppstå i privatlivet, og da Luke Elliot skrev låtene befant han seg i en malstrøm av hendelser på både personlig og profesjonelt plan. The Big Wind er resultatet av denne stormfulle tiden.

Første spor på albumet, All on Board, starter vakkert. Vokalen er i fokus, med enkelt akkompagnement. Rundt to minutter ut i låta kommer et nydelig strykeparti, og det er skikkelig behagelig å høre på. Det kommer flere instrumentalpartier underveis, og jeg liker det!



På tittelsporet, The Big Wind, kommer fascinasjonen for den tidligere nevnte vindstormen tydelig fram. Luke Elliot har skrevet en veldig god tekst, som er veldig beskrivende. Låta kler den dype, behagelige stemmen hans.

Now the garbage cans fly along what’s left of North Dublin Avenue
And the dogs they cry as the water reaches the ceiling under you
And neighbors were lucky to leave town
The kids are praying under the bed
But God’s off someplace else instead


Låta Paradise har en letthet over seg, både i tekst, melodi og arrangement. Det må sies å være den muntreste låten på hele albumet, og er en sterk kontrast til neste låt på The Big Wind. For I Never End up Where I’m Supposed to Be er rett og slett en skikkelig dyster låt. På den gode måten, om man kan si det. Noen ganger trenger man dystre låter også. På denne låta har Luke Elliot en rasp i stemmen som gir en råhet som kler bitterheten og sårheten i låta.

It’s hiding in the ether all the time
And I wasted all mine
I’m not the forgiving kind


Et tema som aldri blir oppbrukt, til tross for at det finnes uendelig mange låter om det, er kjærligheten. Luke Elliot har med flere låter som handler om kjærligheten på The Big Wind. Den store, altoppslukende kjærligheten. Kjærligheten som får oss til å være villig til å gjøre alt for den vi elsker. Siste låt ut på The Big Wind er Fifteen Tons, som er en sånn låt jeg fint kan sette på repeat og høre om igjen gjentatte ganger uten å bli lei. Fifteen Tons er definitivt min favoritt på albumet. I tillegg til piano og trommer er det med cello på låten, og det gir utvilsomt det lille ekstra. Det er en egen ro i låta, tross dramatikken i teksten der vi får høre om en som løper ut etter å ha fått vite at forholdet hans er over. Fifteen Tons er, for øvrig, Luke Elliot sin personlige favoritt på albumet.

But I’m so in love with you
I’ll do anything you ask


The Big Wind er et nydelig album. Stemmen til Luke Elliot er innmari behagelig å høre på. Han har med seg dyktige musikere som skaper gode arrangementer på låtene. Tekstene er gjennomførte. Det er et skikkelig solid album vi får presentert. >ber et album man ikke bare kan, men bør lytte på - igjen og igjen.