Britiske The Vaccines slo igjennom med sitt 2011-album What Did You Expect From The Vaccines og singler som Wetsuit, If You Wanna og All In White. Albumet ble en av sommerens store soundtrack, med videoer, artwork og en sound som alle ledet an tankene til romantiske lyse instagrambilder, snapshots av den perfekte hipstersommeren.

Siden den gang har guttene blitt voksne og sluppet to svært så annerledeslydende album. Et mørkt og desperat andrealbum, Come Of Age, mens det siste og noe mer balanserte English Graffiti ble sluppet i vår. Guttene avsluttet sin påfølgende Europaturné på John Dee i Oslo, og i den forbindelse tok vi en liten prat med gitarist Freddie Cowan og trommis Pete Robertson et par timer før konserten.

picture
The Vaccines live på John Dee i Oslo

Selv om de var trette og slitne etter en lang turné og gledet seg å reise hjem for en ukes ferie neste dag, var det et par muntre gutter vi møtte på John Dee. Dette er slettes ikke deres første tur til Norge, og guttene hadde gode minner fra tidligere norgesbesøk, spesielt deres besøk på Hovefestivalen i 2011 som i følge Cowan var AMAZING:

«Det var en fantastisk opplevelse for oss. Vi fisket, grillet, backstagen var på stranda... synd den ikke finnes lenger.»

En ting guttene er svært så vant med er nettopp store festivaler. De spilte for 70.000 da de varmet opp for Rolling Stones i Hyde Park, i sommer spilte de på Glastonbury, og tidligere år har de spilt for enorme publikum på festivaler som Reading & Leeds, i Sør Amerika, og på store arenakonserter i Europa og England. Da skulle man lett kunne tro at det er noe antiklimatisk å komme til steder som Oslo og John Dee, men Cowan forsikrer oss lattermildt om at det ikke er tilfelle:

«jeg vet bare ikke helt i hvilken ende av skalaen vi faktisk hører til»

Robertson forteller enig at det ikke er negativt, bare annerledes. Det gir variasjon, og det at de har spilt for så enorme mengder mennesker tidligere, gjør dem bedre utstyrt til å kunne gi bra opptredener når de spiller på små barer. I tillegg er de små barene mer intime, hvilket gjør at de koser seg mer på scena:

«Det gir en helt annen lyd og følelse, og jeg liker å gjøre slike totalt forskjellige ting, det holder det interessant.» Smilende legger han til: «Vi har spilt mindre steder enn dette også.»

picture
Justin Hayward-Young live på John Dee i Oslo

Med så store variasjoner i størrelse på konsertene, er det ikke vanskelig å tilrettelegge showet til publikumsstørrelsen? Robertson forteller at det nok hadde vært vanskeligere å nedskalere store show dersom man hadde vært Taylor Swift og i utgangspunktet hadde enorme arenaproduksjoner:

«Men siden vi er et gitar band, et rock'n roll band, så er dette hjemmet vårt. Dette er stedene vi startet.» Lattermildt legger han til at: «Vi har alle spilt i diverse rockeband i 10 år, som sikkert hadde vært overlykkelige over å få spille på steder med denne størrelsen.»

Likevel må guttene innrømme at å spille for små folkemengder er skumlere enn store. På arenakonserter er man bare en liten puslespillbrikke i et stort maskineri, og ansvaret er fordelt på enormt mange mennesker. Men når man er på egen hånd på en pub-konsert som John Dee eller på charity-konserter, så er det mye skumlere:

«Det er litt sånn.. "Well are you any good or wha'?" Det er dritskummelt å stå der og spille en akustisk gitar. Mindre å gjemme seg bak.»

Guttenes siste album "English Graffiti" gikk rett inn på andreplass på de britiske listene, men å måle suksess ut fra platesalg mener guttene er helt umulig i dagens marked. Cowan forteller at det engelske platemarkedet har gått ned 40 % i fjor, og at det til tross for at streaming nå er inkludert i hitlistene, er umulig å sammenligne det med salg:

«Et album må streames tusen ganger for å tilsvare ett salg. Bare tenk på det! En million strømminger tilsvarer tusen solgte skiver!»

Dette leder også til at arbeidende artister må turnere mye oftere og lenger for å ha råd til å overleve på musikken, hvilket i følge Robertson har både fordeler og ulemper. Det betyr at man får tettere kontakt med fansen og de som liker deg, men man får mindre tid til å være kreativ. Hvilket jo er det som trengs for så å kunne lage nye album.

picture
Árni Árnason live på John Dee i Oslo

Cowan mener at det hele gjør markedet totalt annerledes enn det vi kjente 15-20 år siden. Sånn det er nå, er førsteskiva til nye artister fantastisk fordi de gjerne spilte den inn mens de hadde normale jobber og hadde tid til å skrive gode låter og spille dem inn ved siden av. Når de så må turnére for å holde liv i skiva og karrieren de neste årene, så får de ikke tid til å spille inn en god oppfølger. Han forteller at han føler dette er noe av grunnen til den store mangelen på headline-artister festivaler opplever i disse dager:

«Band er så opptatt med å turnére hele tiden at de til slutt ikke lenger vet hva de er eller hvem de er eller hva de gjøre. Man mister så mye tid når man er borte, og industrien gir ikke den neste generasjonen headlinere sjansen til å lage banebrytende album. Fordi det er slik headlinere blir skapt. Man har unntakene, som Florence + The Machine, men man får egentlig ikke album som skaper historie lenger, fordi hvordan skal man få sjansen til å lage det?? Man er på turné i en evighet og så sier dem "gå og ta en uke fri og lag det neste albumet.»

Han forteller at hans drøm for det neste albumet er at de slipper å reise så mye på turné – kun for å være på turné, slik at de heller kan fokusere fullt og helt på låtskriving. Kanskje ha en ukes spaniaturné, og så noen dager fri for å samle seg, og så gå i studio i et par uker og spille inn demoer. Rett og slett ha hver måned oppdelt slik at man jobber, men også har litt tid til å være en faktisk person med et faktisk liv og å rekke å få nye tanker tanker og idéer som man så har tid til å utvikle:

«En av våre misjoner for det neste albumet er å finne essensen av dette bandet. Noe som man blir husket for, en sterk identitet. Slikt kommer sjelden med én gang, det skjer, men ofte skjer det på senere album. Sånn som White Stripes – de hadde obviously soundet, men «Elephant» var deres fjerde album og det ble gjennombruddet. «Joshua Tree» var U2s femte album og det var da de ble allemannseie.



Men en ting guttene har fått litt mer kontroll over og fått leke seg med på det siste albumet er musikkvideoer. Tidligere har de hatt videoer som har bestått av instagrambilder, de har hatt opptredener og de har hatt svært visuelt kunstneriske videoer. Denne gangen har de prøvd noe helt nytt, og har istedenfor gjort videoene om til små filmatiske historier, gjerne inspirert av kult-klassikere fra forskjellige tiår, og med en god dose humor inkludert. Dette har blitt mottatt med blandede reaksjoner fra fansen, som ikke alltid er så raske på å godta forandringer. Cowan mener at videoer der bandet står foran et lerret og synger er litt passé, noe som tilhører MTV-generasjonen. Før internett og youtube kom trengte man en visuell representasjon av bandet – hvordan de høres ut og hvordan de ser ut – mens nå ligger det millioner av livevideoer ute som alle har tilgang til til enhver tid. Derfor har de nå fokusert på hva annet man kan gjøre. Ville dette være morsomt? Eller dette? Fordi videoer hvor man bare står der og spiller gitar er litt kjedelig.

Ellers kan man kanskje gjøre som dere har gjort i deres siste video, "Give Me A Sign", og få noen andre til å stå der og spille gitar i deres sted. Den er litt Spinal Tap, den videoen.. Er dette The Vaccines om 20 år?»

«Haha, åh herregud jeg håper ikke det» ler Cowan; «Hvis det skjer, skyt meg!».