Med andre massive hitsingler som den utilnærmelige Time To Pretend og den fengende Electric Feel, lå verden på mange måter for Andrew og Ben sine føtter. Muligheter de aldri i sine villeste drømmer hadde sett for seg var blitt en realitet nærmest over natta. For et band som hadde for vane å bruke kveldene på å spille 45 minutter lange versjoner av Ghostbusters-låten uten klær på, var dette en ekstrem overgang.
MGMT ønsket aldri å bli berømte. De hadde aldri ambisjoner om å spille arenaer, og 'popstjerner' ville de i alle fall ikke være. Dette førte til at bandet høflig takket nei til tilbud om å varme opp for storheter som Lady Gaga, Foo Fighters og Coldplay. Duoen som brukte Time To Pretend til å ironisere over livet som stjerner, satte tidlig i 2009 kursen ut i skogen og slo seg ned i en hytte, der arbeidet med oppfølgeren til debuten begynte. Med seg på innspillingen har de tre medlemmer som turnerer live med dem.
Congratulations er en plate som reflekterer bandets tanker i forhold til den uventede berømmelsen. Albumet er mindre tilgjengelig, mer kompakt og uten hitsingler à la det man fant på debuten. Til gjengjeld føles utgivelsen mer helstøpt, for der Oracular Spectacular føltes nesten som en singelsamling, er oppfølgeren en mer fullstendig opplevelse.
Låtene er mer psykedeliske og introverte enn hva vi er vant til, men det fungerer til tider overraskende bra. Plata åpner med It's Working, en spennende låt som imponerer med et rikt og dypt lydbilde, så vel som stødige og fine vokaler. Man kjenner med en gang at dette er en plate som spiller på helt andre strenger enn forgjengeren, og den treffer på helt andre måter.
Flash Delirium og I Found A Whistle er to av platas høydepunkter, og de låtene som kanskje har mest hitpotensiale. Sistnevnte minner aldri så lite om The Youth fra debuten, og det at en av utgivelsens beste låter er den som ligner mest på det de har gjort før er dessverre noe betegnende for Congratulations. Det er ingen låter som er i nærheten av å være like slående som Time To Pretend. Låtene på denne plata er mer av typen som sniker seg innpå deg, og beveger deg mer og mer etter hvert som du blir kjent med de.
Utgivelsens vanskeligste karamell å svelge er Siberian Breaks. For å ytterligere understreke at MGMT ønsker å kvitte seg med mainstream-appellen, har de tatt med en låt som dessverre er altfor dårlig til at dens spilletid på over 12 minutter kan rettferdiggjøres. Den fungerer tidvis ganske bra, men det er partier som rett og slett er lite annet enn intetsigende fjas. Likevel skal det sies at bandet sjarmerer, selv når musikken er litt under pari. Det er også forsonende at de to låtene som følger er svært solide.
"I can tell that he's kind of smiling, but what does he know? We're always one step behind him, he's Brian Eno, Brian Eno", synger de på Brian Eno, en låt som utvilsomt vil få deg til å trekke på smilebåndet. Den ungdommelige lekenheten som kjennetegner MGMT gir seg virkelig til kjenne, og det er forfriskende og gledelig. Låten som følger er den instrumentelle og strålende Lady Dada's Nightmare, før det hele avsluttes med Andrews høye toner som synger "Spread my arms and soak up congratulations", fulgt av velfortjent applaus.
Med Congratulations kommer MGMT til å støte fra seg en del fans, men den harde kjernen som kjøper platene deres og kommer på konsertene vil nok forbli. Det er ikke til å legge skjul på at utgivelsen mangler noen av forgjengerens umiddelbare kvaliteter, men samtidig byr den på andre og spennende kvaliteter som kanskje særlig vil gi positivt utslag i livesammenheng. MGMT er nok fornøyde med å dukke unna litt av berømmelsen, og jeg er da ganske fornøyd jeg også. Vinn-vinn.
MGMT på MySpace
