Da Fleet Foxes spilte under Øyafestivalen i 2008 var jeg så heldig å få intervjue bandets keyboardist, Casey Wescott, i forkant av konserten deres, og den gangen sa han at Fleet Foxes definitivt ville gi ut en ny plate i 2009, og han var sikker på at den ville bli enda bedre enn hva den selvtitulerte debutplaten ble. Dessverre kom det aldri noen ny plate allerede i 2009, ei heller i 2010, men nå, nesten tre år etter at debuten kom ut, er den nye platen endelig klar. Så spørs det da om Casey Wescott fikk rett, om at årets utgivelse, Helplessness Blues, er enda bedre enn det vi fikk servert en tidlig sommermåned i 2008?

Det første som i alle fall slår meg er at platen ikke er fullt så tilgjengelig som debuten. For selv om dette er umiskjennelig Fleet Foxes, så har likevel bandet gått gjennom en utviklingsfase der de har gjort selve melodiene mer utfordrende, og som krever en større del konsentrasjon fra lytteren enn tidligere for å få med seg det vakre, helhetlige uttrykket. Det har ført til at man oppdager ingen umiddelbare fengende storheter som White Winter Hymnal, He Doesn’t Know Why og Your Protector fra debuten, men likevel klarer Robin Pecknold og resten av Fleet Foxes å hypnotisere en til å ikke gi slipp på Helplessness Blues.

For det viser seg at platen bare vokser og vokser for hver gang man spiller den, og der man på ny forelsker seg i vakker, vakker flervokalharmoni, som knapt kan gjøres bedre enn hvordan Fleet Foxes gjør det, samt at 60- og 70-tallets folk-referanser igjen blir styrket. Det er nemlig ganske tydelig at bandet fortsatt er inspirert av utøvere som Crosby, Stills & Nash, Simon & Garfunkel og Fairport Convention når de skriver og utfører sine låter, og dermed ender man opp med å føle at Helplessness Blues er en naturlig videreutvikling av Fleet Foxes sitt musikalske uttrykk fra debuten.

Samtidig klarer bandet også å overraske lytteren med noen av sine valg, ikke minst på den drøye åtte minutter lange låten The Shrine/An Argument som ebber ut med en herlig drøy og totalt uventet frijazzsaksofon. Denne låten står likevel, sammen med det fantastiske tittelsporet, som vi har kunnet ha glede av i flere måneder allerede, og avslutningslåten Grown Ocean, frem som platens viktigste låter, uten at det egentlig betyr så veldig mye i den store sammenhengen. For Fleet Foxes lager ikke dårlige låter, de lager bare noen låter som er enda bedre enn de resterende gode låtene.

Dermed blir det egentlig opp til hver enkelt å avgjøre om Casey Wescott hadde rett i 2008 at bandets neste plate blir enda bedre enn debuten. Vi synes i alle fall at Helplessness Blues er minst like god, og der debutplaten ble introdusert som sommeren vakreste plate, så er det også denne gang umulig å komme unna den setningen, selv om vi fortsatt ikke har snudd om til mai måned enda.






Se videoen for Grown Ocean

Fleet Foxes - Grown Ocean from Fleet Foxes on Vimeo.




Fleet Foxes på myspace

Fleetfoxes.com