Med bare tre albumutgivelser på de seksten årene som har gått siden hun brakdebuterte med Tidal som 19-åring, har hun fått rykte på seg for å være en eksepsjonelt dyktig, men også noe vanskelig artist. Ikke bare fordi hun med krasse uttalelser om platebransjens kynisme til stadighet trosser forventningene mange har til typiske flinke piker i singer-songwriter-sjiktet hun plasseres i, men også på grunn den brutale ærligheten hun byr på rent musikalsk. Apple har aldri vært redd for å si nøyaktig hva som faller henne inn, og med et trøblete liv preget av depresjon, sosial angst, overgrep, spiseforstyrrelser og selvskading er musikken hennes ofte et speilbilde av en artist som slett ikke anstrenger seg for å være tilgjengelig for den gjengse lytter. Hun er ikke blant dusinvarene i popbransjen som spyr ut en plate hver gang noen tar et fint bilde de kan ha på omslaget, men hver gang hun slipper noe nytt er det en liten sensasjon som fører til horder av billige etterligninger.
Syv år har gått siden utgivelsen av den kritikerroste forrige platen Extraordinary Machine, og Fiona Apple er vanskeligere å få has på enn noensinne. The Idler Wheel... er i utgangspunktet enkelt komponert, en i stor grad nedstrippet og akustisk affære med elegant pianotraktering, kreativ perkusjon og Fiona Apples karakteristiske mangefasetterte vokal i sentrum. Likevel er det så sjangeroverskridende og storslagent at det kan fremstå litt overveldende ved første ørekast. I løpet av de ti låtene som fikk plass på platen er hun innom både barokkpop og jazz, og hun sklir sømløst mellom dystre ballader og kabaret-inspirerte shownumre uten at det føles unaturlig.
Åpningssporet, den fabelaktige førstesingelen Every Single Night, akkompagneres av en eventyraktig musikkvideo der Fiona Apple får utfolde seg på mer eller mindre sømmelig vis med diverse dyreskikkelser. Med blekksprut på hodet og galskap i blikket byr hun på et innblikk i den fascinerende personligheten hun utleverer på resten av albumet. Barnlig naivitet blandes med brutal kynisme, noe som manifesterer seg i besnærende strofer som ”Tears calcify in my tummy, fears go inside of my toe. How can I ask anyone to love me, when all I do is beg to be left alone?” fra den perkussivt insisterende Left Alone. Tekstene er så sentrale for lytteropplevelsen at vokalen plasseres sterkt i lydbildet foran det dramatiske pianoet. ”Seek me out! Look at, look at, look at, look at me!” skriker hun på Daredevil. Dette er ikke bakgrunnsmusikk – Fiona Apple krever oppmerksomhet.
Werewolf er i utgangspunktet en enkel ballade, men viser seg snart å være en dyster kjærlighetsskildring, komplett med skrik fra skolebarn som visstnok var i ferd med å hoppe på ballonger for å få dem til å sprekke. I et intervju har Apple forklart at ballonglydene måtte fjernes fordi de hørtes ut som pistolskudd, men selv uten dem tilfører barneskrikene et element som skaper en uhyggelig stemning som kler teksten – ”I could liken you to a werewolf the way you left me for dead, but I admit I provided a full moon”. Avslutningssporet Hot Knife runder det hele av med et fengende regle-aktig kabaretnummer. Med suggererende stammetrommer knyttes den opp mot den krigerske råheten i bridgen fra åpningslåten, som en ubønnhørlig påminnelse om at ”every single night is a fight with my brain”.
Det hele utgjør et imponerende variert mesterverk av en plate som kanskje krever langt mer enn én gjennomlytting før man plukker opp alle nyansene og fullstendig lar seg oppsluke av det fascinerende universet Fiona Apple så mesterlig formidler. Lar du deg friste bør belønningen være mer enn tilfredsstillende – en lytteropplevelse som vanskelig lar seg overgå i det moderne poplandskapet.
Fiona Apples hjemmeside
Fiona Apple på Myspace
Fiona Apple på Facebook
