Mobilfoto: Odd Inge Rand



Wishbone Ash entret platemarkedet i 1970 med Andy Powell i front. Nesten 54 år senere er samme mann nok en gang tilbake for å gi oss 70-tallsgodbiter i fleng.

Resten av gjengen rundt han har fartstid fra 1997 (bassist Bob Skeat), 2017 (gitarist Mark Abrahams) og så sent som 2022 (trommeslager Mike Truscott) mens originalmedlemmene Martin Turner, Ted Turner og Steve Upton har vært borte fra bandet i rundt 30 år.

Powell er altså «the last man standing”, akkurat som Mick Box er i Uriah Heep og Lee Agnew er i Nazareth. Alle band som gav ut sine første plater rundt 1970 og nekter å gi seg. Og etter drøye 90 minutter på et utsolgt John Dee overbeviste 73-åringen Powell med de flotteste gitarlinjer og stemmen vi kjenner fra over 5 tiår. Ingen grunn til å gi seg ennå, altså.

Anledningen til den pågående turneen er en gjennomgang av 1973-liveplaten «Live Dates» som fikk sin 50-årsjubileumsutgave «Live Dates Live» i 2023. Når vi nå er kommet til 2024 så turnerer de igjen denne liveplaten og spiller den i sin helhet. Henger du med fortsatt? Aldri så nøye.

I 1973 hadde Wishbone Ash fire album ute som de spilte fra da de spilte inn «Live Dates», og det er platene kjernefansen også trykker nærmest til sitt bryst; Wishbone Ash (1970), Pilgrim (1971), bestenoteringen Argus (1972) og Wishbone Four (1973). Før vi var kommet til liveplategjennomgangen fikk vi de to ferskeste låtene i lista denne dagen; instrumentalen «Real Guitars Have Wings» fra Nouveau Calls (1987) og «We Stand As One» fra Coat Of Arms, utgitt så sent som i 2020.

Men vi var altså kommet for gamle dager. Skikkelig gamle dager. Og «The King Will Come» låt akkurat slik den skulle, inkludert en praktfull gitarsolo av Mark Abrahams. To låter senere fikk Andy Powell skinne som gitarsolist i «Throw Down The Sword» fra samme album, begge epos fra klassikeren Argus. Så gikk vi rett i den litt kjappere og riffsterke «Rock’n Roll Widow» fra Wishbone Four.

Det godt voksne publikummet koste seg nå, og de tok også i mot «The Pilgrim» som varte og rakk, og der Wishbone Ash fikk vist frem sine dynamiske ferdigheter. Helt fra grandios rock til en gitaravdeling så stille at de som visket til hverandre nesten ødela stemningen. Fengende gitarsoloer trenger ikke å være på «11»!

«Jail Bait» ble en skikkelig god og riffsterk shuffle da vi var begynt å nærme oss slutten, og jammen glemte de ikke «Lady Whiskey» i all sin iver foran en stappfull sal. Det ble tilgitt da vi fikk en nydelig «Phoenix» som siste låt. 15 minutter med velspilt rockehistorie i finalen, før de serverte «Living Proof» og faktisk med det hadde presentert et levende eksempel på en alle tiders rockekonsert.

Foran scenen sto det en god gjeng entusiastiske tilhørere som knapt var ute av videregående. Andy Powell og resten vant de også. Det er håp!