Foto: Odd Inge Rand
De samme gamle låtene, og et mannskap som stort sett befinner seg et sted i 70-årene. Kunne det bli fest ut av dette da?
Definitivt.
10cc spilte 16 av sine egne låter i Oslo Konserthus fredag kveld. Den nyeste av dem var fra 1978. Men det ble fremført med en sånn spilleglede og en energi som om vi egentlig skulle befunnet oss midt på 70-tallet.
Men Eric Stewart, og så visst ikke Lol Creme og Kevin Godley er ikke der. De har ikke vært der på lenge heller, men Iain Hornal gjør en helt strålende Eric Stewart, mens resten backer opp med stor overbevisning. Og la oss også nevne Keith Hayman som både korer, spiller tangenter og også aksler gitaren når det koker som verst opp på der.
Gamlefar selv, Graham Gouldman, er blitt 78 år men vi får raskt svar på om det er noe igjen på tanken når de gyver løs på "The Second Sitting for the Last Supper". Og riffene sitter fra 10ccs sitt hvasseste kapittel, og gjør at vi gjemmer bort gubberock-begrepet umiddelbart.
"Art for Arts Sake" driver fremover også slik vi kjenner den, før de går løs på de litt mer snåle perlene de har fra tidlig i karrieren - "Life is a Minestrone", "The Dean And I" og den fantastiske "Clockwork Creep". Sistnevntes tekst er en samtale mellom et fly og en bombe på det samme flyet. Et godt stykke unna "hjerte/smerte"-klisjeene for å si det sånn.
Alle synger like fantastisk som de spiller, og Deceptive Bends sitt store nummer "Feel The Benefit" er selvfølgelig med. Progrock, eller kanskje rettere sagt progpop fra absolutt øverste hylle.
Hits har de mange av, og vi får de alle sammen. "The Wall Street Shuffle" midtveis, før Gouldman synger mer av "The Things We Do For Love" enn han gjorde i gamle dager. "I´m Not In Love" er like svulstig som vi kjenner den og forøvrig den låten med størst "guilty pleasure"-faktor denne kvelden. Telefoner i været. Denne må barnebarna få høre.
"Dreadlock Holiday" avslutter hovedsettet med allsang og fest, med den flørtende sluttlinjen "I don´like Oslo, I love it". Og vi elsker 10cc.
Underveis hadde alle tatt turen rundt på scenen til ymse bi-instrumenter med både akustiske og elektriske gitarer, bass, mandolin, perkusjon og deling av hovedvokal-rollen.
Da skulle det bli mer nedstrippet i det som også ble den største publikumsflørten denne kvelden, en helt acapella versjon av "Donna" med Iain Hornal i taket og de andre korende rundt. Helt enestående!
Etter drøye 100 minutter rocker de seg ut av kvelden med "Rubber Bullets" foran et stående publikum som smiler helt rundt.
The Last Supper, liksom?
Ikke tale om!
