En gang i tiden hadde man sjansen til å se en kinofilm én gang. Kanskje to eller tre om den gikk ekstra lenge på kino, og du fikk ekstra lommepenger. Og om NRK hadde fått et anfall, og viste konsert (gjerne natt til 1. mai for å holde oss borte fra gata), så var det eneste sjansen du hadde. Fikk du ikke sett Live Aid i 1985, slik som jeg ikke fikk fordi jeg satt på fly til Spania? Neivel! Da har du ikke flere sjanser!

Dette kan i et rosenrødt skjær av nostalgi kanskje virke sjarmerende den dag i dag. Nå overveldes vi av informasjon, og det er heller ikke noe problem å få sett alle hendelser som er fanget på film, om igjen og om igjen, ved å trykke på noen knapper. Er det å vente at man ikke lenger har oppmerksomhet til mer enn videosnutter på tjue sekunder?

Pink Floyds konsertfilm Live At Pompeii, er et stjerneeksempel på en svunnen tid. Den var noe Pink Floyd-fans som kom til på 80-tallet bare hørte myter om. En konsertfilm spilt inn over flere dager i oktober 1971 i ruinene av Pompeiis romerske amfiteate, med kun kamerateamet som publikum. Den viser et band i en overgangsperiode fra en evig søken etter sin identitet fra da bandets grunnlegger, Syd Barret, forlot dem tre år tidligere, til et selvsikkert band som endelig har klart å finne sin musikalske retning.



Med én fot i bandets psykedeliske fortid og den andre pekende mot fremtiden, er den oppdaterte, og omdøpte Pink Floyd At Pompeii – MCMLXXII et viktig historisk øyeblikksbilde. I tidlige låter som Set The Controls For The Heart Of The Sun og Careful With That Axe, Eugene er bandet mindre opptatt å lage strukturerte låter, og mer opptatte av av å skape musikk som skal skape lydbilder og nydelige stemninger. De utnytter av lydeffekter og gitarpedaler til det fulle. Men med musikken fra deres da nyeste album,Meddle, som konsertfilmen fra Pompeii skulle promotere, viser de en annen retning, samtidig som du hører kraftige hint av det som kom før. Via One Of These Days og den monumentale Echoes (her delt i to deler), har Pink Floyd satt seg som mål å lage musikk som var mer rotfestet i tradisjonelle strukturer, samtidig som de utforsker.

Både filmen og musikken er remastret, remikset og oppusset av for tiden Norges-aktuelle Steven Wilson. Han gjør som vanlig en fantastisk jobb og vi har derfor fått et perfekt dokument som viser sultne musikere som på dette tidspunktet er samstemte. Og kanskje til og med venner?

Den oppussede filmen er også ute nå, og har vært vist å IMAX-kinoer over hele verden. Den blir også utgitt på Blu-Ray, men jeg anbefaler likevel dette albumet, selv om du også kjøper filmen. Dette er antagelig Pink Floyds beste, og mest ekte, livealbum.