Ved innslipp Tons of Rock 2025. Foto: Terje Dokken
Skrevet av Kim Remy Waale, gjest / frivillig.
Mange har sterke meninger om årets Tons of Rock, og det er forståelig. Smak er forskjellig, og rock betyr noe ulikt for hver og en av oss. Men det kan være verdt å stoppe opp litt og tenke over hva en sånn festival faktisk innebærer, både i form av innhold og det enorme apparatet som står bak.
Rock er ikke én ting. Sjangeren har utviklet seg siden 50-tallet og favner i dag alt fra Elvis og punk til ekstremmetal og storslått stadionrock. Det betyr at en festival som Tons, hvis den skal klare å samle folk fra hele landet, må tilby en viss bredde. Noen kommer for å se Muse, andre for Emperor, noen gleder seg til Green Day, mens andre går for å oppdage nye band langt nede på plakaten. Det er nettopp det som skaper den gode festivalstemningen, en miks av folk, stiler og musikalske smaker.
Men bak det musikalske finnes en realitet mange kanskje ikke tenker over. Det er dyrt å lage festival, EKSTREMT dyrt. Bare én stor headliner kan koste mellom ti og tretti millioner kroner. Og det er ikke bare artistene som skal betales. Det handler også om scener, lyd, lys, rigging, strøm, gjerder, sikkerhet, transport, overnatting, mat, sanitær, vakthold og forsikringer, i tillegg til de som jobber på festivalen. Mange av dem er frivillige, og mange er lokale lag og foreninger som faktisk får inntekter til idrettslag, korps og ungdomsarbeid gjennom å stille opp. En festival av denne størrelsen er et gigantisk maskineri der alt må klaffe.
Kaizers Orchestra headlinet fredag. Les vår anmeldelse her! Foto: Terje Dokken
I Norge har vi heller ikke folketall som i Tyskland eller Storbritannia. Der kan man arrangere smale nisjefestivaler og fortsatt få økonomien til å gå opp, fordi de har mange millioner flere mennesker å trekke fra. I Norge må man treffe bredere for å kunne fylle opp områdene og dekke inn kostnadene. Det er ikke gjort med bare én målgruppe, det må være noe for flere, og da kommer naturligvis også flere musikalske uttrykk inn i bildet. Det er rett og slett et spørsmål om overlevelse.
Tons of Rock er ikke perfekt for alle, og det er helt greit. Men kanskje vi skal vise litt takknemlighet for at noen faktisk gidder å arrangere noe så stort, med så mye engasjement og risiko. Det gir oss fantastiske konsertopplevelser, møteplasser, inspirasjon og fellesskap, midt i sommeren, midt i Oslo, midt i rockens mangfold.
Til syvende og sist står alle fritt til å komme, eller la være. Og vil man ha en annen type festival, står man fritt til å prøve å arrangere den selv også. Det er bare verdt å huske at det er lettere sagt enn gjort. Bare de siste årene har vi sett flere eksempler på festivaler som har gått konkurs eller blitt lagt ned, blant annet Hovefestivalen, Quart, Norwegian Wood og fler i sin opprinnelige form. Å få et slikt prosjekt til å gå i pluss i Norge er ingen selvfølge.
Så kanskje det ikke er så dumt å støtte det vi har, heller enn å rive det ned.
Les alle våre anmeldelser fra Tons of Rock
