Videre følger både Delirious og 1999, noe som virkelig får hallen til å koke. Prince stiller med et gjennomført profesjonelt band på scenen. De tre kordamene er helt rå i bakgrunnen men får også slippe til fremme på scenen flere ganger i løpet av kvelden med blant annet en gospelversjon av Simon & Garfunkle-låten Bridge Over Troubled Water. Sheila E. storspiller på perkusjon og er også litt av et syn på scenen der hun danser rundt Prince som ser ut til å kose seg med vakre kvinner i bandet.
Det blir tid til flere coverlåter der den gamle Chic-låten Le Freak utmerker seg og får i gang dansing jeg sjelden har sett på norske konserter. Vestlandshallen blir gjort om til en svett nattklubb og stemningen er upåklagelig.
Allerede etter en snau time kommer evergreenen Purple Rain fra 1984 og får i gang en helt utrolig allsang. Prince selv drar i gang en drøy gitarsolo på slutten mens hele publikum korer med. Hallen er badet i lilla lys og man lurer på hva mannen kan gjøre for å overgå dette. Det eneste han kunne gjøre var å kjøre på med grisete funk der spesielt den danske kvinnelige bassisten får vist seg frem flere ganger. Lysshowet er gjennomført til tusen og på storskjermen bak på scenen blandes livebilder med effekter.
Han kommer på scenen igjen flere ganger for å gjøre ekstranumre som Raspberry Beret fra Around The World In A Day og en virkelig funky versjon av Kiss der han får hele hallen med på å synge ”Nooooorway” og ”Beeeeeergen” gjentatte ganger. Publikumsfrieri på høyt nivå men det blir heller aldri noe særlig kleint. Det låter skittent men også samspilt og lyden i Vestlandshallen har nok ikke vært så ren og pen siden Roger Waters besøkte hallen i 2007.
Morris Day & The Time hylles også med Jungle Love avslutningsvis og dansen går langt bak i lokalet. Etter at Prince nok en gang forlater scenen går lyset i hallen på og folk er på vei ut dørene men plutselig høres lyder fra scenen og mannen har nok en gang gått på for å fremføre en siste låt sammen med pianisten sin. Litt forvirrende for de som styrer lyset i hallen som både slår av og på lyset under fremføringen av siste låten.
Med en slik låtkatalog som Prince har så blir det alltids låter man savner. Little Red Corvette blir utelatt og det samme blir Nothing Compares 2 U som han spilte tidligere i sommer på Roskilde. Men dette er så nære man kommer en perfekt konsert av dette formatet at dette bare blir småpirk. Kongen av pop er kanskje død men prinsen lever i beste velgående og selv om jeg har vært litt likegyldig til hans siste utgivelser må jeg si at han vet hvordan man leverer en ordentlig live-opplevelse. ”Real music by real musicians” som han sier selv inni en liten jam i Åsane en mandagskveld i oktober. Absurd men også fantastisk!
Siden Prince er Prince ble det dessverre ikke tatt noen bilder på konserten...
