80-tallsheltene er kåret til ”verdens beste partyband”. De har solgt ufattelige 25 millioner plater siden oppstarten i 1976. Bandet ble for øvrig startet på en kinesisk restaurant i Athens Georgia, hvor de delte en såkalt ”Flamingo Vulcano” (stoooor drink med masse sterkt oppi) og siden kjørte en spontan-jamsession på stedet. Suksess. Resten er vel kjent? Kortversjonen; de debuterte som et litt annerledes collegeband med den smått geniale selvtitulerte platen i 1979 og fulgte opp året etter med den nesten like fete ”Wild Planet”. Siden den gang er det blitt mye wild, noe planet og enda mer party. 7 plater på totalt på 35 år. Produktivt? Nix, og kvaliteten har vært varierende. I mine ører er det fremdels de to første platene som står seg best. Både på plate og levert i levende live. Sjangeren de representerer er like mye new wave, som post-punk, som rock, som rockabilly, som funky indie, som tyggis-pop. Skal vi likeså godt si at de er sjanger-surfere.
Det har vært mange gamle travere på besøk i hovedstaden den siste måneden, og på tirsdag hadde vi besøk av denne elleville gjengen. De føyer seg altså pent inn i rekken av gamlis-ungdom som nekter å bli gamle. Eller voksne.
Men til konserten på Sentrum Scene. De følger europa-setlisten og åpner ikke uventet med Planet Claire. Vi spenner oss fast, og blir med på 52-ernes ville galakseferd. Synd i grunnen, at de starter med denne eminente klassikeren av en låt fra første platen. For vi hører fort at dette ikke er på plass. Lyden er seig, vokalen hos alle tre virker uinspirert, de ser slappe ut og bandet sliter med å finne grooven. Det voksne publikumet (russ 82?) virker også smådaft. Vi savner den litt funky, tildels aggressive monotone energien og trøkket som denne låten opprinnelig har. Det fortjener den. Så tar vi turen til Mesopotamia (fra Ep´en med samme navn og som for øvrig er produsert av vår venn David Byrne) Mesopotamia skulle opprinnelig vært en LP, men Byrne/52 ble uvenner underveis og fikk kun spilt inn 6 av 10 låter. Låten går uansett unna i et voldsomt tempo og de tre så vanligvis scenesikre hovedpersonene ser ut til å ha det travelt. Hva skal de i så fall rekke? Vel er dette siste konsert på europaturneen men så på autopilot kjører vi ikke. Verdens beste partyband? Ikke foreløpig. Dette senser selvsagt publikum og det er relativt lunken stemning på Sentrum.
”I´m from Idaho”, roper Fred (Schneider) og vi vet hva som kommer. ”Private Idaho”, så herlige ”Lava” før enda en klassiker ”Dance This Mess Around”. Nå begynner det etter hvert å sette seg og bandet henger noe bedre sammen. Vokalen til alle tre er vesentlig bedre enn på de første låtene. Men de har mye mer å gå på. Det vet vi, og de. For det er Katy (med rødt hår), Fred (den snodige mannen) og Cindy (med lyst hår) dette handler om. 3 godt voksne som synger litt rare sanger om planeter, parykker og strandhåndklær. Musikk laget i en annen tid og fremført med den største selvfølgelighet. Heldigvis er det nettopp disse tre som er de overlevende fra det originale bandet, og når Cindy synger ”Girl From Ipanema Goes to Greenland” som låt nr. 6 begynner det å gå seg til, mye takket være den kvinnelige bassisten (Tracy Wormworth) som holder liv i låten, ja, hele bandet egentlig, med sin en utrolig funky spillestil.
Under allsangvennlige “Roam” våkner også russ 82´ og akkurat her tror jeg vi fikk et slags vannskille. Trekløveret er i bedre form og humør og de kjører ”Legal Tender”, ”Love in year 3000”, Whammy Kiss”. Og det danses i salen.
Så kommer den da, alle partylåters kjære mor, bestemor og tante. Sangen om den lille hytta hvor kjærligheten pleies. Trenger jeg å si at det funker? Og helt ærlig, jeg synes det fremdeles er like virkningsfullt når Fred kommer inn med sine tilsynelatende umotiverte og helt tilfeldige snakke-synge-skrike en-linjere. For eksempel (ikke fra ”Love shack” dette) "I wanna jump from a plane" skrikes det. Eller "Where's my telephone?" Hvorpå jentene svarer med samme mynt. Denne dialog mann / kvinne blir bare veldig gøy. Også live. Ikke kleint. Utrolig nok.
Vi får to ekstranummer, ”Party Out Of Bounds” og gigahiten ”Rock Lobster”. Endelig har band og publikum funnet storformen, og det er her, akkurat her, at konserten skulle ha begynt.
Det hadde blitt noe.
