Kultfiguren og den mystiske Aphex Twin er kanskje den mest uberegnelige bookingen, man aner ikke hva man får, og det kan enten være magisk eller bare rart og dårlig. Mens Kaiser spilte på Enga, sto en håpefull gjeng og ventet på Sjøsiden med store spørsmålstegn over hodene. 3 gigantiske skjermer var på veggen i bakgrunnen, og 3 små skjermer på selve DJ-miksepulten. Disse pumpet ut rar grafikk fra Richard D. James sitt sprøe univers, og uten at folk var helt klar over det ble de sakte sugd inn i hans syke, men dansbare mareritt.

En rolig beat begynte å bygge seg opp, men det var såpass ambient at folk bare sto og pratet. Plutselig kommer trommene og lasershowet rolig på banen, og man blir mer og mer våken over musikken. ”Bass in your face” som en kompis rolig kommenterte på sidelinjen var en god observasjon, og mer skulle det bli. Det startet med mye dub og ambient inspirerte greier, med det skled mer og mer over i tyngere house.

DHS sin deep house klassiker fra 90-tallet ”House of God” var en av de låtene som virkelig fikk i gang festen, og Sjøsiden ble sakte omvandlet til Hyperstate. Et rart sort nett var strukket foran scenen, og her ble det prosjektert syke lasereffekter. Samtidig ble lys og lasershowet bare sykere og sykere utover. I tillegg ble publikum filmet, for så å bli så vist på storskjerm med forvridde og manipulerte ansikter. Det ble også vist manipulerte bilder av værmeldingen fra NRK, kongeparet og Linne Meister, blant andre. En artig greie som skapte jubel blant publikum.

Claustic Window med The Garden Of Linmiri” var også en av de få som ble kjent igjen blant det store musikalske kartet James benyttet seg av. En klassisk jævla tung houselåt som forvandlet mennesker til dansene apekatter.

Alt i alt en syk opplevelse på mange måter. Bare det å få seg Aphex Twin live er jo et privilegium i seg selv. Han har tross alt kanskje vært den mest innovative innenfor sitt felt og inspirert en hærskare av DJ’s, og produsenter av elektronisk musikk. Musikken var til tider helt magisk, men det ble litt for ensformig på enkelte partier. Man følte seg i hvert fall skikkelig mindfucked da man etter hvert trasket hjemover.








Foto: Kim Wøien