Alle foto: Hogne Bø Pettersen

1984. Forsamlingssalen i gruvesamfunnet Sulitjelma. Jeg er 11 år og er der på min første ordentlige konsert noensinne. Åge Aleksandersen og Sambandet.

Levva Livet hadde feid over landet og gjort Åge til superstjerne. Og her var vi, noen meter fra ham, helt framme ved scenen, og så ham i levende live. Det var stort. Åge skal ha to konserter på en og samme dag i Sulis. Den første er for alle, og alle inntektene vil gå til fagforeningen i bygda, som kjemper for å holde gruvedriften i live. Under konserten blir Åge utnevnt til æreslusk av fagforeningslederen, og får bevis på det. Åge har flere ganger i ettertid sagt at den prisen henger høyest av alle utmerkelser han har fått.

Så når jeg da ser Sambandet og han, 41 år senere, framføre sin aller siste avskjedskonsert, etter tre utsolgte kvelder på Lerkendal (Seriøst, folkens: Hvilke andre norske artister selger 75 000 billetter?!?!) og Åge blir utnevnt til æresborger av Trondheim av ordføreren, så er det noe som ikke helt passer inn. Ikke misforstå meg: Både jeg og de 25 000 andre jublende menneskene som er her ear ikke et øyeblikk i tvil om at det er fullt fortjent. Men Åge er og blir en æreslusk. En av folket. Han sier selv at "Det hær e vanskelig for en ænkel gutt fra Namsos å ta ijnn over sæ".

Åge Aleksandersen gjemmer ansiktet i hånden da han blir utnevnt til æresborger i Trondheim på scenen

Han er og blir arbeideren, uansett hvor mye plater og billetter han selger. Den biten med at han bor i hus med bil, unger og fire pils og en pizza er ikke bare et image. Det er slik han er. Og det er derfor folk flokker til ham og musikken hans.

Og for en musikk. Vi starter selvsagt med en av de beste norske rockelåtene noensinne, Levva Livet, og fyker inn i Ramp, med pyro og alltingen. Og med Norges E Street Band, Sambandet, i ryggen, er det ingenting som kan gå feil. Ting har utviklet seg enormt siden den kvelden i et enkelt lokale i Sulis, men det gedigne maskineriet og hele showet går prikkfritt.

Lys og Varme, er allerede tredje låt ut. Jeg snur meg mot publikum, og ser folk stå og strigråte. Åge har sagt at den låten har alltid en betydning for noen ute i publikum, enten nært graven, eller nært vogga. Og det er tydelig at han har rett. Og når hele stadion synger med i refrenget, noen hikstende, merker jeg at jeg ser dårligere gjennom objektivet mitt på kameraet. Noen må kutte løk et sted i nærheten…

To damer står i publikum med øynene lukket og lener hodene mot hverandre. Tydelig rørt, begge to

Jørgen «Joddski» Nordeng er på plass på den helt fantastiske Gud var ikke der og deretter strømmer gjestestjernene på. Ingebjørg Bratland kommer inn og synger duett på den alltid fine Skinn sola og deretter vandrer Sivert Høyem inn for å delta sammen med dem på den beste låten fra Eldorado: Mitt land.

Julen 1982 fikk jeg Dains Me Mæi julegave hos min søster. Det er og blir mitt favorittalbum med Åge. Og jeg skal tilgi ham for at han ikke spiler Sang Bortom Fjellet denne kvelden, for det å la saksofonist Bjørn Røstad framføre Blue Moon of Kentucky, slik han også gjør på live-delen av det albumet, er en genistrek. Røstad må være det kuleste som har stått på en norsk scene, og han er en fryd å fotografere.

Bjørn Røstad danser på scenen

Gjestene fortsetter å komme. Dronning Mari Boine (Åges ord, men jeg skal ikke protestere) kommer inn på Fremmed Fugl og hennes intense og fantastiske stemme kler låten perfekt. Deretter det rett på låten som nok introduserte de fleste nordmenn for Boine, Rosalita. Også Henning Kvitnes kommer ut på denne, og jaggu har han ikke stemmen i orden han også.

På 14 pages, også en favoritt hos undertegnede, kommer flere av de som fortsatt er i live fra Prudence ut, sammen med barn av noen av dem, samt Sivert Høyem. Det er et mektig øyeblikk, og Sivert Høyem tar deretter over hovedvokal på Hvis Du Rekke Ut ei Hand slik at Åge kan komme seg ut på den lille scena som står midt i stadion, mellom Golden Circle (eller Eldorado som det heter i kveld) og de lenger bak.

Her framføres Bilde Tån Ivers med Trondheimsolistene, Åges datter Line og selveste Arve Tellefsen på fiolin. Etter en framføring av Trondheimsnatt bærer det tilbake til hovedscenen for å fortsette festen med låter som Dekksguten , Norge Mitt Norge, Suttekluten, Min Dag, Dains Med Dæ og Rio De Janeiro.

Det hele avsluttes med Twist and Shout, låta som Åge sier var det som skapte rock and roll-feberen i ham, som glir over i Levva Livet, mens fyrverkeri skytes opp fra taket på stadion og omkranser oss.

Ingen skal si at Åge og Sambandet ikke gikk ut med en smell. Takk te dokk!