Foto: Carsten Endresen


Kelly Moran er en amerikansk komponist, produsent og pianist som blander eksperimentell musikk, klassisk minimalisme og elektroniske elementer. Et sentralt kjennetegn i produksjonene hennes er bruk av «preparert piano».

Hun har universitetsutdannelse i komposisjon, musikkteori og eksperimentell musikk, og begynte opprinnelig som utøver av klassisk repertoar. Kanskje derfor strømmetjenesten Qobuz klassifiserer gjennombruddsalbumet hennes ("Ultraviolet" fra 2018) som 'klassisk', til tross for den nyskapende produksjonen.

Preparert er piano som man har plassert ulike gjenstander i mellom strengene, av allslags materiale, for å endre klangen. Dette gir instrumentet et mer perkussivt og ofte uforutsigbart lydbilde, med toner som kan minne om slagverk eller elektroniske lyder. Moran bearbeider denne akustiske prepareringen videre digitalt.

Prepareringen får pianoet til å lyde bl.a som harper, klokker, metall, perkusjon og allslags strengeinstrumenter uten hammer.

Moran hadde ikke ekte piano tilgjengelig i Slettebakken kirke, og måtte derfor sample prepareringen sin og spille på best egnede synth (en Nord Stage 4), assistert av en Mac, med et backing track.

Settet bestod av 6 låter fra ferske "Don't Trust Mirrors", samt "In Parallel" (fra "Ultraviolet"), "Love Birds..." (fra "WXAXRXP..." ) og "Butterfly phase" (fra "Moves in the Fields").

Moran har et svært ulikt syn til hva mange andre kunstnere og denne anmelder mener en konsert bør inneholde.

For henne er det "hele poenget med showet at fremføringene skal være trofaste mot albumene hun utgir." Det oppfatter jeg som i tråd med hennes klassiske bakgrunn. Kanskje derfor hun nesten ikke snakket med publikum, for å unngå at låtene ikke blir forstyrret og at de skal stå fullstendig på egne bein.

Dette stiller svært strenge krav til lytterne. De må gjerne være av typen publikum som i Grieghallen hører Leif Ove Andsnes spille Schoenberg-komposisjoner etter noter, og vurderer tolkningen hans og nyter akustikken og nerven en konsert alltid har.

The Doors' legendariske keyboardist Ray Manzarek, som også var skolert i klassisk musikk, uttrykte et ganske annerledes syn slik:

«Musikk eksisterer mens den blir spilt. Når den er over, er den borte. Det er det som er det vakre ved den – den skjer akkurat nå, og så er den borte for alltid. Det er derfor hver fremføring er unik.»

Som konsekvens av det spiite han aldri de legendariske soloene sine likt, verken i studio eller live.

Etter den opprinnelige versjonen av denne anmeldelsen har jeg blitt kjent med Morans syn. Konserten hennes må da bedømmes på dette premisset, som jeg betrakter omtrent som at den musikalske hovedhensikten hennes med konsertene er å vise sitt imponerende håndverk, med låtene løftet av bl.a akustikk og lyssetting.

Dette endrer vurderingen min av konserten min fullstendig fra min opprinnelige anmeldelse, for hun lyktes helt og fullt med målsettingen sin, etter det jeg kunne høre.

Fordi Morans musikk er så unik, etter min smak vakker og inspirerende, og løftes av akustikk og lyssetting, vil jeg fortsette å gå på konsertene hennes. Men jeg kan ikke fortsette å bedømme dem, da jeg personlig ikke synes det er interessant å bedømme den visuelle delen av rent håndverk som alt er vist i et album.

Når jeg nå "kom i skade for å bedømme den", i utganspunktet med mitt syn på konserter, er det vanskelig å gjøre annet enn å løfte karakteren min til 10/10. For 100% trofast var hun mot låtene sine, og de ble løftet av et vanvittig delikat kunstnerisk lysshow som jeg aldri kommer til å glemme.

Dette er endring 7. november. av den opprinnelige artikkelen.