Todd sang som en gud og spilte gnistrende gitar på en to timer lang konsert der han ikke sa et ord til publikum. Det hele virket rutinepreget, og settlista har da også vært lik på hele europaturneen i høst. Heller ikke tilrop fra salen ble besvart av 77-åringen på et nesten utsolgt Cosmopolite der lyden var god fra første tone.

Blant Rundgrens fem musikere finner vi to som har spilt med ham i årevis: Prairie Prince (trommer; eks The Tubes) og Kasim Sulton (bass), som ble medlem av Rundgrens progband Utopia i 1976. Ellers imponerte Bobby Strickland, som både spilte fløyte, sax, obo og synth. I likhet med Sulton, Bruce McDaniel (gitar) og Gil Assayas (keyboards) koret han nydelig på en rekke av de 23 låtene.

Dette var Rundgrens 4. norske konsert, og klart bedre enn den på Norwegian Wood i 2008. Han spilte sanger fra samtlige av de 6 tiårene karrieren har vart. Mest fra to kritikerroste album: Todd (1974) og Liars (2004). Nesten fraværende var låter fra resten av hans 70-tallsalbum. Synd!

Konserten begynte meget bra! Etter at åpningskuttet på Todd ble avspilt på lydanlegget, gjorde bandet en fin versjon av I Think You Know fra samme plate. Enda bedre var Utopia-låta Secret Society (1985), med markante bassganger fra Sulton og herlig gitarsolo fra Rundgren, som brukte fakter for å få fram budskapet sitt - noe han ellers gjorde ofte.

Stood Up (2004) var en av mange låter der Rundgren overlot gitarspillet til Bruce McDaniel. Her fikk vi også noen dansetrinn og en lekker fløytesolo. Et annet høydepunkt var Lost Horizon (1985), med topp koring, saxsolo og perfekt soularrangement. Enda mer soul fikk vi på Hit Me Like A Train (2000) og Sweet (2004), der Rundgren sang med patos og følelse.

Under den symfoniske og lange Kindness (1991) dirigerte han bandet med taktstokk, og Strickland spilte en nydelig obosolo. Woman's World (1995) ble en herlig utblåsning etter mange rolige låter, komplett med tydelige fakter. Og på Down With The Ship (2022) blåste han i ei slags båtfløyte og lissom-kostet et skipsdekk!

Honest Work (1985) ble framført a cappella. Først sang bare Rundgren, så ble det tostemt med Sulton og til slutt trestemt med McDaniel. Dette var en slags irsk shanty! Etter den kom det enda en utblåsning: Utopia-låta Rock Love (1980).

På Fascist Christ (1993) rappet Rundgren versene mens McDaniel spilte scratchinglyder på gitaren, før låta ble avsluttet a cappella/firstemt med den gamle gospelsalmen Old Time Religion.

For min og mange andres del kunne Todd Rundgren ha spilt mer fra den glimrende soulplata Nearly Human (1989) enn den mektige balladen Hawking, der han viste at falsetten var i god behold.

Publikums respons hadde ikke vært overstrømmende under hovedsettet, men allsangen gjallet på hitmedleyet som var første ekstranummer: I Saw The Light, Can We Still Be Friends og Hello It's Me. Disse tre klassikerne fra 70-tallet er Rundgrens eneste store hits sammen med We Gotta Get You A Woman.

Konserten ble avsluttet med to perler fra 1974-albumet: The Last Ride og den perfekte poplåta A Dream Goes On Forever. Eneste problem med konserten var at den gikk på autopilot. Todd Rundgren gjorde det han skulle, men ikke mer.

Foto: Per Ole Hagen