Foto: Carsten Endresen
Siden VVV-festivalens formål på konsertsiden er å løfte fram lovende artister generelt, har festivalen overhodet ingen genrebegrensning. Fredag kunne man høre alt fra tekno via world til klassisk. Det eneste jeg ikke fant på programmet i år var heavy og danseband.
Siste konsert i går, med Apeland, fokuserte i Johanneskirken på minimalisme, framført på Bergens største kirkeorgel, et av de mest allsidige i Norge. Man kan ikke si at man forbinder dette instrumentet mest med minimalistisk musikk.
Apelands repetoir spente fra Philip Glass' post-klassiske "Pan Rush" fra "Solo Piano" (2003), Hans Zimmers "Cornfield Chase" fra filmmusikken til "Interstellar" (2014), Hania Ranis ambientlåt "Oltre Terra" fra "Ghosts" (2023) til Claude Debussys "Clair de Lune" (1905)!
Et klart mer konservativt utgangspunkt enn faren hans hans hadde en uke tidligere sammen med Lasse Marhaug, i Bergen domkirke under Ekkofestvalen (se egen anmeldelse).
Selv om sistnevnte verk er 120 år gammelt, kan det fint karakteriseres som verket som oppfant ambient! Det innførte å "male stemninger med lyd", og brøt kompositoriske "regler" fra 800-1400-tallet som dagens popmusikk faktisk i all hovedsak bruker!
Både ambient og pop hovedsaklig utviklet i form av arrangementer og produksjon, slik de andre på repetoiret har vært foregangspersoner for.
Til tross for "regelbruddene" er den nevnte musikken i all hovedsak ytterst harmonisk. Til og med "Clair de Lune" kan bringe fram tårer hos hardbarkede thrash metal-fans.
Hvordan kan denne minimalismen så fremføres på et grandiost pipeorgel, som har stor begrensning i dynamikk ved at det i motsetning til f.eks et piano eller en gitar ikke er anslagsfølsomt?
Apelands spillerom er å endre lyd tilsvarende på et moderne rock orgel uten å bruke perkusjon eller vibrato. Han kan i tillegg la de akustiske klangene "henge og blande seg i rommet", som Johanneskirken er perfekt til, og begynne på "feil" tone i skalaene.
Organisten klarer å utnytte spillerommet omtrent til det maksimale. Sammen med et fenomenalt spesiallaget lysshow får vi en opplevelse vi vil huske i årevis. Publikums respons tydet på at det samme gjelder mange av dem.
Men ekstremt teknisk dyktige Apeland, som spilte låtene identisk med originalversjonene, bidro "kun" med komplementære versjoner i form av lyd og dynamikk, svært følsomt spilt. Likevel klarte han ikke å løfte dem. Kanskje det er umulig på et kirkeorgel?
Vi vandrer natural high ut i natten, men må kynisk konstatere at de aktuelle låtene hører bedre hjemme i sitt originale lydbilde.
