Foto: Carsten Endresen
Skal vi regne bandet som et vestlandsk kultband? De har rukket å holde på i 6 år, fått en viss følgerskare og fått en smak av omtale i utlandet.
For drøyt 2 uker siden slapp de sin siste singel. Den andre i år, etter tre års pause med utgivelser. Konserten på Vill Vill Vest-festivalen, på Bergen Østre, er derfor nesten som slippefest å regne.
Innholdet er en blanding av 80-talls garagerock, myk trad-punk og jingle jangle-indiepop/indierock. Mange av låtene sender tankene til The Clash og Velvet Underground.
Rogalyd har tidligere skrevet at de "spiller over egen evne", men det de først og fremst gjør, i tillegg til en svak gitarsolo, er først og fremst å synge over evne.
Vokalkvaliteten må opp, eller så må bande rekruttere en egen vokalist. Hvis ikke, får de en utfordring med å bli plukket opp av sentrale bransjefolk.
I tillegg vil en justering av lydbildet og større rytmisk variasjon kunne bidra.
Det samme gjelder større variasjon i lydbildet. Gitarene veksler stort sett mellom to ulike grader av fuzz, og har eneste variasjonen utenom den en litt for hyppig bruk av en oscillator-effekt, som kanskje hører best hjemme i andre genre.
Settet begynner med nevnte jingle-jangle og garage til en respons som kunne vært bedre. Mot slutten gjør de et markert skifte til trad-punken. Det vekker stor respons hos publikum, og det blir etterhvert fin størrelse på moshpiten.
Der var også høydepunktene for meg. Spesielt avslutningslåten brennferske "My Friend" med sitt The Clashete hovedhook og tempo-doblete refreng. Doblinger er det ellers i litt vel mange av låtene. Et annet høydepunkt pop-fengende "Bagatelle", også den en svært fersk singel.
