Mobilfoto: Odd Inge Rand
Det er fint med jubileer. Ikke minst gir det artister som ikke har gitt ut stort relevant siden 80-tallet en sjanse til å gjøre seg aktuelle igjen i en jubileumssetting. Slik var det også med Level 42 da de entret scenen med den 40 år gamle World Machine-platen i ermet søndag kveld.
De har vært her mye de siste årene, og denne høstens besøk er det andre i Oslo i år etter at de spilte på Over Oslo i Grefsenkollen i juni. Men publikum møter opp til siste billett, og det blir alltid fest. Det ble det denne gangen også, i alle fall til slutt.
Men altså, til fordel for en sedvanlig hitparade fra 80-tallet (ok, så ga de ut et par plater på 90-tallet også og én høyst forglemmelig en i 2006), så var det altså en skikkelig agenda denne gangen.
I 1985 kom nemlig World Machine. Et album som bygde bro mellom de jazz- og fusionbaserte platene fra første halvdel av 80-tallet og de store albumene med de store hitene som Running In The Family etterpå. World Machine ble en plate som satte bandet på kartet for enda flere, ikke minst på hitlistene der "Something About You" kom seg opp på 7. plass på Billboard i USA og til 6. plass på UK Singles Chart.
40 år etter husker vi den låten godt, i tillegg til tittelsporet og semiballaden "Leaving Me Now" som vi har fått før noen ganger. Men utover det har vi ikke blitt presentert stort før i år når de da spiller hele plata. Mange satt nok i stolradene i Oslo Konserthus og bare ventet på de store kanonene som kom senere, mens kjernefansen koste seg glugg i selskap med låter som opp til det tidspunktet bare har blitt snurret hjemme; "Physical Presence", "I Sleep On My Heart" og så videre. De beste "ukjente" låtene finnes imidlertid på side 2, og det var en fryd å høre Mark King og Mike Lindup børste støvet av friskuser som "It's Not The Same For Us", "Dream Crazy" og "Good Man In A Storm". Tøffe introriff, smittsomme arrangementer og ikke minst veldig moro å høre noe annet enn de store hitene etter at bandet har vært i Oslo 8 ganger de siste 16 årene.
Men de kom de også, og det gjorde da selvfølgelig ingenting. Da våknet også Oslo Konserthus, og lyttemodus gikk over i allsangmodus til "Running In The Family", "The Sun Goes up (Living It Up)" og litt senere "Lessons In Love". Spillegleden var det ingenting å si på, og den litt reserverte åpningen gikk over i mer bevegelse, smil og galskap blant de der oppe på scenen, ikke minst trigget av en særdeles lystig blåserekke bakerst.
Det dro seg til 1 time og 50 minutter, med heseblesende versjoner av "Heaven In My Hands", "The Chinese Way" og en eksplosjonsartet "Hot Water" i finaleomgangen. For et trøkk og for en iver for Mark King (67) og Mike Lindup (66) sammen med det litt yngre mannskapet i andre roller (inkludert Mark Kings 12 år yngre lillebror Nathan King på gitar).
De er nok ikke blakke, men gjør det fordi de fremdeles har lyst. Ikke rart at vi har lyst å gå på konsert heller da.
