Jeg skal være ærlig. Det var jeg som fikk en melt down. På en torsdag i november, nede i kjellern på en veldig liten, og merkelig jazzklubb på St. Hanshaugen av alle steder.

Det er som vanlig mye å hisse seg opp over om dagen. Ticketmaster, billettpriser, Spotify, føkkings Maskorama og nedleggelse av radioprogrammer. Måtte musikksjefen i NRK tråkke på lego frem til pensjonsalder, og hører jeg gammal Maiden på radioen en gang til kommer jeg til å sprenge mer enn èn sikring. Aldrende menn i tights bør holde seg hjemme hvis de skal synge!

Alt dette vet selvsagt Oliver Hohlbrugger ingenting om. Han har bare tatt turen over fra Stavanger for å gjøre en konsert på Parksalongen, altså nevnte jazzklubb. For å sette kronen på verket ble han akkompagnert av strykere.

Hohlbrugger har så langt gitt ut 2 fullengdere av episk kvalitet, som av en eller annen komplett uforståelig grunn ser ut til å bli der nede i undergrunnen. The Choirboy kom i 2016 og Nothing’s changed, Everything Is New kom i fjor. Sistnevnte er så vellaget at den kunne vært fremført i Operaen men fullt orkester, og ikke en sjel ville vært uberørt. A girl can dream!

Det finnes noen mennesker som vandrer rundt på jorden med hjertet i hånda. Mange av dem er kunstnere, noen av dem er musikere. Oliver Hohlbrugger er begge deler. Hans formidlingsevne på scenen er ekte og treffer i hjertet, hver gang.

Og det er her jeg mister det. Det slår meg at jeg bare er en stakkars musikkanmelder i et onlinemagasin langt der nede i folkedypet, som har funnet en skatt som burde deles med alle. Hohlbrugger burde vært A-listet i samtlige musikkanaler, han burde vært i alles ører, og på alles lepper. Han burde vært fullbooket på juleturneer landet rundt, og han burde være soundtracket til livet uansett hvor du er i det. Kom deg inn på din nærmeste strømmetjeneste og sjekk ut sangen Black Canvas, du kommer til å skjønne hva jeg mener.

Så der sitter jeg med tårer i øyekroken og kjenner på urettferdigheten av at artister som Staysman selger som hakka møkk der ute, og at det ikke en gang er fullsatt Parksalongen. Det er smått fortærende for en sart ildsjel.

Men det er ikke annet å gjøre enn å ta seg sammen, og samtidig håpe at alle andre også kan gjøre det samme. Og mens jeg tålmodig venter på Hohlbruggers verdensherredømme kan jeg i det minste nyte denne skatten for meg selv. For det er mulig jeg mistet det i går, men så fant jeg heldigvis Hohlbrugger og verden ble i vater igjen. Det er en ekte musikers magi.