«Well, here we are again…» Fire år har gått siden popyndlingen fra New York gjestet Rockefeller sist. I mellomtiden har hun gitt ut albumet Tales from the Realm of The Queen of Pentacles (2014), og har et nytt på vei i oktober, som hun testet ut deler av på publikum tirsdag kveld. Men er tekster fra et teaterstykke egnet materiale for en konsertturné?

Suzanne – med rødglødende leppestift og skreddersydd, svart dress – åpnet riktignok det hele med en rocka versjon av «Fat Man & Dancing Girl», før hun trakk klassikeren «Marlene on the wall» og forføreriske «Caramel» opp av flosshatten (bokstavelig talt). Lettere bedøvet av sommervarmen, nynnet og gynget publikum med til tekst og rytme. Mykheten i stemmen og melodiene var deilig berusende. Og her hadde hun to valg. Enten kjøre en hitparade – som publikum forventet – eller vise at karrieren strekker seg over tre tiår og snart ni album. Hun valgte det siste.

Dessverre blir låtene «Fool’s complaint» og «Crack in a wall» som parenteser å regne. Det er ikke før sukkersøte «Gypsy», låta Suzanne dediserte til en engelsk ungdomskjæreste – og fikk en bandana i retur – at vi slipper litt tettere inn på artisten. Endelig gjør hun avstanden litt kortere, og vi blir påminnet at hun alltid vil være «the girl who sings for my supper». Linjen er hentet fra «In Liverpool», del to av kjærlighetshistorien i «Gypsy».

Men det er ikke før vi får tre smakebiter (som ikke nødvendigvis frister til gjenhør) av det kommende albumet – hvor låtene hører til et egenskrevet teaterstykke om sørstatsforfatteren Carson McCullers – at Suzanne våkner til live på scenen. Energien tar hun med inn i «Left of center» og folkrock-inspirerte «I never wear white», før et tålmodig publikum endelig (!) får høre gromlåten «Luka».

I mai lekket artisten selv et brev signert Prince (RIP), hvor han uttrykte sin beundring for nettopp denne låta: «Luka is the most compelling piece of music I’ve heard in a long time. There are no words 2 tell you all the things I feel when I hear it.»

Den er like vakker og stappfull av følelser i dag, som for 29 år siden. Og publikum kjenner hvert ord, hver strofe. Allsang, i en tirsdag-kveld-og-må-snart-hjem-versjon, ble det også da 56-åringen avsluttet med en sprudlende versjon av «Tom’s diner», godt hjulpet av irske Gerry Leonard på gitar. Sistnevnte har tidligere samarbeidet med David Bowie (RIP), og stjal oppmerksomheten fra hovedpersonen ved flere anledninger. Det samme gjorde trommeloopen og de «usynlige» tangentene som nesten alltid er malplassert i et live-sett.

Med tre ekstranumre spredte Suzanne kjærlighet til blodfansen på første rad, mens resten av kjernepublikummet – før: tedrikkende, selvgranskende individualister, nå: siviliserte, ansvarsfulle 40-something – hastet hjem til senga da siste låt tonet ut.
Sorry, Suzanne. Nytt er ikke alltid bedre.

Av Mette Eriksen