Foto: Tommy Lund-Pettersen



Bandet er på mange måter husbandet på Midgardsblot. Før kveldens konsert har også Gustav i bandet fortalt fra norrøne sagaer på samme sted, Gildehallen. De har flere små konserter senere i festivalen i tillegg til denne. Blant annet åpner de festivalen både fredag og lørdag.

Bandet består kun av vokal og diverse trommer. Allerede før konserten starter kan man ikke unngå å komme i god stemning: Det tutes med horn, det skåles og trampeklapp gir en flott intro til første sang. Vokalisten holder sin dype stemme på én tone i takt med trommeslagene. I bakgrunnen synger en damestemme. Folk er helt ville og bandet og publikum har god kontakt.

Vi får en sterk oppfordring om å være stille, da vi er her for en grunn. Vikingene hadde interesse for reising og folk, noe dagens publikum kan kjenne seg igjen i. «Hyllest til Odin» fortsetter på en dyp tone og de andre musikerne stemmer i med både sang og trommer. Den eneste kvinnen i gjengen bruker en spesiell sangteknikk: Sangen har likhetstrekk med joik, men i hyllesten til Odin høres det ut som hun benytter slim i halsen for å skape en spesiell effekt. Hun er også innom skrapelyder før stemmen igjen er klar og ren.

I sangen som handler om balansen mellom mann og kvinne får vi igjen høre den dype tonen i takt med trommeslag, nå med klapping fra publikum og litt synging innimellom. Dessverre kan vi ikke høre sangteksten. Neste sang består av uling, joiking og klapping. Kvinnen synger med meget høye toner. Hun gir på, glir oppover på tonene og gir plutselig slipp.

Før vi får høre en cover av Kisslåta «God of Thunder» roper vokalisten det samme som Kiss: «You wanted the best, you got the best» og svaret er Us!! En av artistene bruker stemmen til å lage gitaraktige klimprelyder. Publikum digger låta og vi kan høre dama foran oss fortelle at dette er et ønskelig band til bryllupet sitt.

Bandet fortsetter med en lang sang der ett ord med ukjent betydning gjentas hele tida. Klangen er metiterende som mange av de andre låtene. Hovedvokalisten som under mesteparten av showet er meget energisk, sitter nå framoverbøyd som en indianer. Han veiver stadig med håret og får definitivt dagens trim med sin innsats. Alle gir på med trommingen og det går fortere og fortere. Når sangen er over virker det som om artistene er overrasket over den meget gode responsen fra publikum.

I ekstranummeret får vi høre en slags tonelek uten ord og trommer. I sangen med ukjente ord får vi også høre teknikker av pustelyder og brumlelyder. Hoiing og klapping gir en flott avslutning på en annerledes konsertopplevelse vi definitivt vil huske.

Tekst: Beathe Aasheim