Foto: Øivind Svendsen
Det var moderne å være flink på 80-tallet. Individualistene nådde frem, og satte sin signatur på bandet de spilte i mens de krøp oppover hitlistene.
Level 42 hadde bassist og vokalist Mark King i front. Og der Eddie Van Halen slo et slag for tapping-gitaren, var Mark King "tommelbassens" eller "slapbassens" posterboy. Og der Yngwie Malmsteen var 80-tallshardrockens ambassadør av "more is more", var definitivt Mark King det samme for 80-tallspopen.
Det tok noen år før de gjorde beslag på hitlistene, men da det smalt, smalt det stort. Da snakker vi Something About You, Running In The Family, Lessons In Love og Heaven In My Hands fra siste halvdel av 80-tallet.
I det vi skriver 2018 er det bare 59-åringene Mark King og keyboardist Mike Lindup som er igjen av fjesene på de gode gamle utgivelsene, men de leverer fremdeles. Mark King med sitt kirurgisk presise bass-spill, og Mike Lindup med hans klokkeklare falsetto og slitesterke keyboardsignaturer. På gitar har bandet Mark Kings bror Nathan King, som er den som er nærmest originalgitarist Boon Gould sitt uttrykk av de som har kommet etter hans avgang (Alan Murphy (døde i 1989), Jakko Jakszyk m. fl).
Turen til Oslo denne gangen var den femte på ni år, og selv om det var mandag var Rockefeller fylt av mennesker som gynget fornøyd til de gamle klassikerne.
For setlisten var virkelig en "trip down memory lane" med åpningen Heaven In My Hands, via monsteralbumet Running In The Family sine Lessons In Love, It's Over og To Be With You Again til Something About You fra World Machine og True Colours sin spydspiss Hot Water.
Forrige gang de var her (november 2016) stoppet de på flere steder gjennom 90-tallet også, men denne gangen var settets nyeste låt Heaven In My Hands fra 1988-albumet Staring At The Sun ved siden av de relativt ferske Sirens og Built Myself A Rocket.
For de av oss som har vært med enda lengre, ble det flere sjanser til å dra tilbake til første halvdel av 80-tallet også med Starchild og The Sun Goes Down (Living It Up) der Mike Lindups sterkeste vokalsignaturer finnes. Når The Chinese Way og Love Games utgjorde ekstranummersettet også, var det ikke mye vi savnet fra bandets gullalder fra 1981-1988.
Sterke individualister kan fort generere overspill, og gjennom en lang karriere har vi for lengst tilgitt Mark King for å gjøre akkurat det. Men når de putter på den 37 år gamle trommeslageren Pete Ray Biggin, som strengt tatt spilte ett eneste stort trommebreak hele veien gjennom Rockefeller-konserten mandag, så ble det litt slitsomt.
Like fullt er Level 42 et livemaskineri fra øverste hylle, inkludert en uhyre presis blåserekke, to gamle legender i gammelt godt slag og en deilig energi og spilleglede som leverte en evigung hitparade som strakk seg til drøye 100 minutter mandag.
Og Mark King er fremdeles konge.
