Kacy & Clayton er tremenninger fra landsbygda i Saskatchewan (De eier henholdsvis 2 og 20 kyr, ifølge Ryan Boldt!) og har utgitt tre album, hvorav det siste, The Siren's Song fra i fjor, ble produsert av selveste Jeff Tweedy fra Wilco. Duoen var bare tenåringer på de to første, og man merker at de ikke er scenevante nok til å si noe til publikum, når Clayton Linthicum skrur på gitaren sin mellom låtene.
Kacy Anderson har en betagende stemme, nesten som Sandy Denny, og med Claytons Richard Thompson-inspirerte gitarspill, blir det nesten som å høre Fairport Convention rundt 1969. Men Kacy & Clayton spilte mer countryrock enn folkrock i sitt 40 minutter lange oppvarmingssett. Kompet av bass og trommer startet de med This World Has Seven Wonders. Her var gitarspillet på nivå med Clarence White i The Byrds anno 1969-72.
Også Clayton har en god stemme, noe vi hørte da de sang Brunswick Stew (2015) tostemt. Og han sang mest på White Butte Country. Han briljerte spesielt som gitarist på Just Like A Summer Cloud. Kacy & Clayton spilte også Bend in the Water av Canadas legendariske singer-songwriter Gordon Lightfoot.
The Deep Dark Woods var fem på scenen, inkludert Clayton på bass og Kacy på kassegitar og koring. Ryan Boldt er vokalist, låtskriver og gitarist, og faktisk eneste originalmedlem siden det første av deres 6 album kom i 2006. Det overrasket meg at keyboardist Geoff Hilhorst ikke medvirket på bandets Skandinavia-turné (De hadde spilt i Bergen og Kristiansand i forveien).
De åpnet med folkrockeren Fallen Leaves, som har noen herlige taktskifter, og Up on the Mountain, som ble sunget tostemt med Kacy og fikk flere av oss til å tenke på Richard & Linda Thompson. Roll Julia var en av flere sanger som dessverre fikk for lang gitarsolo. Evan Cheadle er en glimrende gitarist, men akkurat her var det som om soloen hang seg opp og han ikke kom videre.
Men så kom et stort høydepunkt i den lekre folkballaden The Banks of the Leopold Canal, som begynte lavmælt og så økte i volum. Kacy sang nydelig harmonivokal i beste Emmylou Harris-stil, og Ryan Boldts solo var ikke for lang. Derimot overdrev han på Picture on My Wall, som ble tværet ut for mye. Men denne stemningsfulle balladen ble meget følsomt og flott sunget, akkompagnert av "indianske" rytmer fra trommisen.
Ellers slo den sprudlende Two Time Loser godt an, sammen med den korte og kontante countryrockeren My Baby's Got To Pay The Rent, som i en rettferdig verden ville ha vært en countryhit. Eneste coverversjon var Jim Fords krasse countrylåt Bigmouth USA. Midt i sangen fikk vi en lang monolog fra Boldt, som ellers ikke hadde sagt noe fornuftig til publikum. Mens han tømte i seg alt ølet på scenen, skrøt han uhemmet av Norge og introduserte musikerne på en frekk og vittig måte.
Eneste ekstranummer, Teardrops Fell, kunne ha blitt et stort høydepunkt. En av The Deep Dark Woods' aller beste sanger ble krydret med nydelige vokalharmonier av Kacy og Evan (som spilte en flott slidesolo). Men uheldigvis endte den i en gitarduell som ble for lang, og til slutt feedback da bandet hadde forlatt scenen. Men de lange gitarsoloene er bare småpirk på det som var en meget bra dobbeltkonsert.
