Foto: Øivind Svendsen



Hvor var du da Mads Hansen fylte Rockefeller for å gravlegge artistkarrieren sin?

I løpet av sommeren har den tidligere fotballspilleren fått til oppsiktsvekkende mye. Blant annet har Sommerkroppen blitt strømmet over 17 millioner ganger på Spotify, og han satt rekord da han ble den artisten, uavhengig av språk eller nasjonalitet, som raskest noensinne ble strømmet til gullplate. Nå kan Hansen også legge til sin utsolgte avskjedskonsert i merittlisten, før han legger mikrofonen og notearkene på hylla.

På kort tid har Mads Hansen klart å komprimere en hel artistkarriere til noen få måneder. Fra sommerens turné, som passende fikk navnet «The One Song Only Tour», til utgivelsen av The Best of Mads Hansen, dagen før konserten. Til slutt, den klassiske avskjedskonserten. Nå mangler egentlig bare konsertalbum og deltagelse i Hver gang vi møtes. Ingen av delene ville overrasket.

Allerede i køen inn til Rockefeller synger publikum seg gjennom hele diskografien til Hansen. I døren ble det utdelt begravelseshefter av en dresskledd mann som kondolerte alle. På forsiden er det bilde av Hansen med blekede tenner og solbriller. Under står det: «Artisten Mads Hansen. f. 30-5-2018 – d. 29-9-2018». Innsiden er teksten til Sommerkroppen, selv om det neppe er noen tilstede som ikke kan den fra før, og på baksiden er det en hilsen fra «Musikkbransjen»: «Takk for at du kom og var sammen med oss i dag.»

En nedtelling starter fra 10 på skjermen bak, før Tom Styve, fra serien «Tom tolker» på Humornieu, kommer ut for å fremføre «en monolog skrevet av Mads Hansen». Det er ikke vanskelig å gjette seg til hvilken det er snakk om, før han begynner å fremføre Sommerkroppen med teatralsk innlevelse som ender med at Styve til slutt kaster skjorten for å understreke «gidder ikke å trene» mens han klyper seg i magefettet. Det er utrolig hva slags energinivå Styve utstråler i fremførelsen sin.

Det dukker opp en video av Morten Ramm som ringer til Rådhuset og ønsker at de skal spille Sommerkroppen med klokkene, kommer Hansens kollegaer fra Spårtsklubben, Ida Fladen, Erik Follestad og Jon Martin Henriksen, på scenen. Sammen med Helene Olafsen og Stian Blipp, gjennomfører de spaltene «ikke lov å le» og «ikke lov å spy», til stor latter fra salen. Hansen selv dukker kun opp via videoer på skjermen, eller over høyttaleranlegget.

Etter den humoristiske oppvarmingen kommer de musikalske artistene som perler på en snor. Noen av Norges største hitmakere er kommet for å gravlegge og hylle artistkarrieren til Mads Hansen. Først ut er Benjamin Beats med sin Dill dall, og det merkes at latter har vært god oppvarming, for publikum er allerede i gang med å danse. Beats setter standarden for resten av kveldens utvalg av artister og låter: Morgan Sulele, Robin & Bugge, Vidar Villa, Tix, Staysman og Katastrofe har gjort levebrød av å reise land og strand for å skape god stemning. De beviser alle at man kommer langt med en fengende melodi, tekster som er lette å huske og ikke minst et energisk og danseglad publikum.

Tix påpeker på et tidspunkt at «det ikke er lov å stå stille» og at han «elsker begravelser». Det oppsummerer kanskje aller best meningen med avskjedskonserten. Det å gå ut med et brak og i stedet for å sørge, feirer man artisten Mads Hansen som det overraskende og gøyale tilskuddet han har vært til den norske artistfaunaen gjennom sommeren.

Energinivået er på topp. Engasjementet blant publikum er såpass høyt at det er vanskelig å høre hva som blir sagt fra scenen. Selv om det hadde vært fint å få med seg historier og anekdoter om kveldens hedersartist, så gjør det ingenting, for følelsen av at publikum, fellesskapet og gleden er det viktigste, er noe alle artistene utstråler som om det var det enkleste i hele verden. De har en spilleglede og en publikumskontakt mange artister bare kan drømme om.

Mads Hansen dukker opp på scenen helt til slutt. Etter at Staysman og Katastrofe har fått med seg hele salen på En godt stekt pizza etterfulgt av en liten videokavalkade om hvordan Sommerkroppen ble til. Hansen sitter bak et piano, med seg på scenen har han tre strykere, trommeslager, gitarist og en DJ. Det går et opptak av et barnekor som synger refrenget til låta, før Hansen synger noe i utakt akkompagnert av et noe falskt pianospill. Resten av musikerne kommer inn etter hvert og operasangeren Hallvar Djupvik kommer og synger et parti. Piano låter ikke så falskt lenger.

Låta spilles sammenhengende om igjen og om igjen i flere forskjellige versjoner, og det begynner å minne om Bohemian Rhapsody eller progrock i antall variasjoner. For eksempel kommer Stian Blipp på et tidspunkt og gjør en metall-versjon sammen med Staysman. Det er pyro, røykmaskiner og konfetti. Artistene fra tidligere kommer og gjør hvert sitt vers på låta. Følelsen er ekstatisk og det føles episk og man må lure på om Mads Hansen blir Årets Spellemann.

Låta må ha gått i minst 15 minutter, og det eneste som trakk ned denne kvelden var tekniske problemer, hvor flere av artistene mistet lyden på mikrofonene sine ved flere anledninger. At Hansen klarte å gjøre en kveld som tar utgangspunkt i at alle venter på én låt, som skal spilles til slutt, til noe som ikke virker antiklimatisk, er et kunststykke. Med god hjelp av alle som bidro denne kvelden, så klart. Hansen takker for støtten fra i sommer, før låta synges refrenget flere ganger med moduleringer. Noe som gir dette eposet en naturlig avslutning.

Etter en stagedive lar Hansen seg overtale av publikum til å gjøre låta enda en gang. Denne gangen en «ren» versjon, mer lik studioinnspillingen. Det føles riktig at han er tilbake der han startet for fire måneder siden. Alle kommer ut på scenen igjen for siste refreng. Det er en verdig avslutning på en artistkarriere. Takk for alt.