Foto: Therese C. Wangberg


Jeg er sykt begeistret. Det er ikke så ofte det skjer med nye band eller sjangre. Men da jeg hørte Zeal & Ardor første gangen gikk det rett hjem. Hei, avantagarde-metal!

Det startet med at sveitsiskfødte Manuel Gagneux en dag fikk ideen om å blande afro-amerikansk spirituals med svartmetall. Resultatet ble så overraskende og interessant, og etterspørselen etter live-opptredener økte så rask at 29 år gamle Gagneux måtte sette sammen et band, og komme seg ut på turné. En litt uvanlig start kan du si, men til gjengjeld særs vellykket.

2 album senere besøkte Zeal & Ardor Bylarm Black tidligere i år, en konsert som det siden har gått gjeteord om. Her i Musikknyheter fikk de 10/10. Lista var med andre ord satt ganske høyt foran fredagens totalt utsolgte konsert på Parkteateret. Såpass utsolgt at det nesten var umulig å komme inn dørene før konsertstart.

Man kommer vanskelig utenom å nevne bandet til Gagneux, for de utgjør en så stor del av lydbildet. Gjør ikke alle band det, spør du. Joda, selvsagt. Men Gagneux har med seg to vokalister til. Denis Wagner og Mark Obrist, som på hver sin side av Gagneux, tilfører en perfekt og tidvis vakker koring gjennom hele settet. Gitarist Tiziano Volante på gitar, Mia Rafaela Dieu på bass og Marco Von Allmen på trommer er med på å skape den helt unike stemningen som utspiller seg gjennom en og en halv time. Mens Gagneux selv synger både hardt, mykt og intenst, og skinner som en diamant i lyset fra spotene, mens svetten renner.

Mens Gagneux er 100% overbevisende i spiritualsdelene, er jeg ikke helt sikker på om jeg kjøper det han selger i svartmetall-biten live. Jeg vet ikke, det kan være fordi han står på scenen i svartmetallens hjemland, eller kanskje fordi jeg vet at dette faktisk var et prosjekt startet omtrent som en fleip. Men totalen av dette er fremdeles såpass fett, og ikke minst nyskapende og gøy at det bare er å bøye seg i støvet. Alle burde sjekke ut Zeal & Ardor, så er det sagt!