Foto: Morten Skovgaard

Hva får man om man blander den politiske rap-rocken til Rage Against the Machine, drysser på noen Linkin Park-verdige refrenger, og kaster det i en blender med energien til The Chariot?

For de uinnvidde er Fever 333 et superband bestående av tidligere Letlive-vokalist Jason Alan Butler, tidligere The Chariot-gitarist Stephen Harrison og Night Verses-trommis Aric Improta. Utover det er det vanskelig å vite hvor man skal starte. Dette bandet er bokstavelig talt overalt.

Deres første fullengder Strength in Numb333rs, som droppet tidligere i år, er litt overkill, så ærlige må man være. Det går fra det brilliante til det parodiske på et blunk. Samtidig er det mye som ikke funker på plate som funker helt fint live. De store refrengene er skreddersydd for et større publikum, og trap-partiene fungerer overraskende bra foran et naglebekledd metalpublikum. Men merk mine ord – du trenger ikke like musikken for å se Fever 333 live - dette er et sirkus like mye som en konsert.

Nevnte jeg at bandet er overalt? Musikken er blodtight, naturlig nok, med tanke på at 70% er samples. Gitaren til Stephen Harrison hører man lite til, og det samme kan man si om koringen hans. Han blir i det hele tatt mer som en veldig voldsom pyntegjenstand enn en musiker å regne. Samtidig har det mer med lyden å gjøre enn hans prestasjoner. Trommene til Improta er blodtighte, og en backflip her, en flyvende vokalist over hodet der, for ikke å snakke om en klatretur midt i showet, er ikke nok til å få mannen ut av synk.

Showet avsluttes som seg hør og bør med at Harrison klatrer til topps av scenen, spiller noen riff, kaster gitaren over hodet og legger den fra seg på taket. På veien har vi også fått en politisk rant fra Butler, og et perkusjons- og beatboxparti. Dette er altså ikke en gjeng som er redde for å bite over for stort.

Man står med hjertet i halsen i store deler av konserten, og akrobatikken er så overdådig at man ikke kan stå stille. Fever 333 må oppleves, det holder ikke å bare lytte.