Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Etter den bunnsolide debuten med albumet Dogrel som ble sluppet tidligere i år, er det en viss hype å spore rundt det erkeirske rockebandet. Å skulle spille samtidig som Sigrid vil naturligvis gjøre sitt for oppmøtet, men irene gjorde en hederlig innsats for å imponere de fremmøtte, dog med litt blandet hell.

Med sin klokkeklare dublinaksent og fandenivoldske holdning er vokalist Grian Chatten som dratt ut av en litt for stereotypisk irsk sitcom. Resten av gjengen fyller scenen godt, men ingen kan skilte med den samme karismaen som Chatten. Når bandet entrer scenen etter Luke Kellys patriotiske dikt For What died The Sons of Róisín er stemningen satt. Den eminente låta Too Real åpner det hele på ekte, og det ser ut som det vil bli plankekjøring herfra og ut. Men noen tekniske problemer vil det annerledes. Først tar pedalen til basstromma kvelden, før en streng på bassgitaren ryker. Pedalen blir fikset ganske fort, men etter at Boys in a Better Land har blitt fremført med en basstreng mindre går bandet av scenen. Femten minutter før annonsert tid. Og uten at godlåta Big hadde fått velsigne ørekanalene våre. Jaja.

Veien hit var i hvert fall flott, dog litt for streit til tider. Sammen med de nevnte låtene skilte også Hurricane Laughter seg ut med positivt fortegn, og noen små smil og nikk mellom låtene avslørte at bandet syns det var kulere å spille på Øya enn deres blaserte holdning gav inntrykk av.

Fontaines D.C. klarte nesten å leve opp til hypen, og uten de tekniske problemene som (i hvert fall for meg) så ut til å drepe konserten for tidlig hadde dette naturligvis blitt en langt bedre konsert. Men det var gøy så lenge det varte.