Midland fra Texas skulle egentlig spilt i Oslo i 2020, men to utsettelser førte til at de endelig kom hit uka etter at tredjealbumet The Last Resort: Greetings From ble utgitt. Beleilig for bandet, men publikum kjente ikke de nye låtene så godt.

Et fullsatt Rockefeller besto av overraskende mange unge mennesker, og slett ikke mange brukte westernklær, noe Midland er kjent for. De ser rett og slett stilige ut i sine drakter og cowboyhatter, som tatt rett ut av et countrybandbilde anno cirka 1975. Men stemningen var generelt høy, og allsangen runget på de store hitene Burn Out og Drinkin' Problem fra 2017, samt coverlåtene.

Midland er en trio bestående av Mark Wystrach (vokal, gitar), Cameron Duddy (bass) og Jess Carson (gitar), men er live forsterket med tre musikere, inkludert en steelgitarist som spilte på alle sangene. Dessverre måtte Carson trekke seg fra turneen grunnet sykdom, og det var kveldens oppvarmer Jonathan Terrell som spilte gitar (og fikk synge en av låtene). Duddy sang dessuten Fast Hearts and Slow Towns.



Frontfigur Wystrach skrøt av at publikum var det største de hadde hatt i Europa og sa litt om enkelte låter. Men stort sett virket det som at Midland spilte på rutinen. De gjorde ikke noe mer ut av låtene enn det vi hører på plate (med et par unntak mot slutten) og man kan godt si at mye går i den samme tralten. Tekstene er fulle av countryklisjeer, noe som nok har gjort bandet populært, f.eks. Cowgirl Blues, Cheatin' Songs, Adios Cowboy og Mr. Lonely (som fikk noen til danse).

Coverlåtene slo veldig godt an: Bruce Springsteens Tougher Than The Rest og Dancing in the Dark (kjedelig versjon), Jerry Reeds East Bound And Down (kjent fra filmen Smokey and the Bandit) og Eddie Rabbitts Drivin' My Life Away. Sistnevte heter Naboen i Prima Veras versjon, og jeg var nok ikke den eneste i salen som sang Ååh, den jævla nabo'n under refrenget!

Siste låt før ekstranumrene og første ekstranummer valgte Midland å gjøre litt mer ut av, da både Fourteen Gears og Seminole Wind (av countrystjernen John Anderson) ble forlenget og hadde soloer på gitar og steelgitar. Dette savnet jeg på de andre låtene.

Etter Dancing in the Dark var det slutt. Neil Diamonds klassiker Sweet Caroline ble spilt over PA-anlegget, mens publikum sang med av full hals og bandet bukket (og til og med danset litt med hverandre). En flott avslutning på en konsert som godt kunne ha vært mindre forutsigbar.

Foto: Julia Naglestad